Det går fint

«Det går fint…»
Av og til tror jeg munnen min er forhåndsprogramert til at disse tre ordene må ut først! Noen ganger er det også riktig, for det er ikke sånn at det alltid er feil. Det kommer bare helt an på hva jeg sammenlikner med.

Jeg har et ganske godt grunnlag for å kunne si at det går fint i de aller fleste sammenhenger, nettopp fordi jeg vet hvor veldig dårlig det kan være. Hvis jeg, endelig, er ute og noen spør meg hvordan det går, så går det fint… Jeg er jo ute. I øyeblikket er det fint, men det er helt avgjørende hvilket perspektiv jeg klarer ta med meg.

20130128-140247.jpg
Det går fint. De der fine dagene har blitt flere. Labyrinten viser sin lyse side. Der hvor det er litt mer luft, litt mindre tornekratt. Det er klart det går fint. Jeg synes allikevel disse dagene er vanskelige. Kassene under meg står stødigere, men jeg står fortsatt på tå for å se ut. Jeg slipper litt ut gjennom vinduet, men det blir ikke så mye større. Kanskje går det videre, kanskje står jeg snart ikke lengre på tå, men skrittene er så små. Jeg merker de ikke lenger. Jeg kommer hit, men ikke videre. Samme hvor jeg snur meg og hvilken vei jeg vil ta, så flytter veggene seg og sperrer meg inne.
Sperrer meg inne her hvor jeg blir tre år, og trasser. Her hvor jeg ikke får viljen min, og starter teste grenser. Jeg ser meg selv som en av de treåringene som ligger på gulvet i butikken og hyler ved isdisken. Smeller i dører og krangler med meg selv. Jeg vil mer! Jeg vet grensene ikke skal testes alt nå, for jeg har vært her veldig mange ganger før. Her hvor terskelen heves, men kroppen ikke henger med. Her hvor viljen og håpet begynner å konspirere og kroppen lures med på krumspring og morsomheter den ikke er klar for. Jeg er ikke så vanskelig å lure!

20130129-140751.jpg
Jeg må velge mitt perspektiv. Det hender jeg føler jeg er litt på siden av meg selv, for å slippe kjenne på det jeg står i. Det er urettferdig. Det er ikke jeg som skal flytte ut. Jeg leter etter et sted å plassere det som er vanskelig, slik at jeg fortsatt kan si det går fint. Slik at jeg kan si det som meg, og ikke på siden av meg selv.
Jeg har et lite vindu som jeg noen dager kommer litt ut igjennom. Lenge var det ikke noe vindu i det hele tatt. Det går fint.
Jeg kan ikke sammenlikne med hvordan alt var før jeg ble syk. Jeg kan ikke sammenlikne meg med alle andre. Jeg må kjenne på hvordan det er nå. Hvor jeg er nå. Ja, det begrenser seg litt hvor lenge jeg klarer ta på meg krone for hver gang jeg har satt på en klesvask. Jeg vil så gjerne mer, men det går fint selvom jeg ikke klarer alt. Det er en fin ting, det at viljen fremdeles er her. Tenk hvor trist det ville vært uten.

Jeg vil fortsette å si det går fint, men det betyr ikke at det ikke er vanskelig.
Men jeg er heldig, jeg er menneske. Jeg klarer begge deler!

Advertisements

En myk elefant

Tenk om jeg hadde en stor grå elefant.
En stor myk elefant som kunne være tryggheten min.
En som kan være sterk når jeg er svak, som jeg kan lene meg på når jeg trenger.
En elefant jeg kan hvile på, hvor jeg kan krølle meg sammen og bli båret de stiene jeg ikke orker gå.
En elefantrygg jeg kan ta sats fra. Hoppe inn i de gode dagene med hele meg, uten å være redd for å miste.
En elefant som fanger meg hver gang jeg faller, og passer på at jeg alltid lander mykt.

20130125-134929.jpg
Tenk om jeg hadde vinger.
Slike vinger som kunne løfte meg opp fra bunnen. Slike som kunne fly meg til enden av labyrinten, så jeg kan se det blir bra. Det finnes en utvei. En utgang.
Vinger som gir meg mulighet til å se labyrinten fra et annet perspektiv. Hvor jeg kan sveve over på vinden, å se ned på meg selv som kjemper. Derfra ser jeg ingen vegger, ingen mørke ganger. Jeg kjenner ikke smerten, fortvilelsen og lengselen. Der oppe kan jeg se hvor jeg vokser. Hvor jeg blir sterkere. Der ovenfra er det lettere å se hva jeg tar med meg på veien, alt hva jeg lærer.

20130125-143855.jpg
Tenk om vi kunne velge helt fritt fra øverste hylle i livet. Alltid velge veier uten motstand. Ville de ledet noe sted? Vi kan ikke velge hvilken vei livet tar, jeg har ikke valgt denne veien. Jeg skulle gjerne valgt, og vet jeg ville valgt noe annet. Jeg prøver allikevel å gjøre veien så god som mulig, men det er ikke alltid lett. Noen ganger trenger jeg å ta ett steg til siden og si; sånn er det bare. Så enkelt og så vanskelig som det; sånn er det bare.
Jeg har en grå elefant, og det er alt jeg har her hjemme. Her er jeg trygg, og her kan jeg falle. Jeg har en gjeng jeg kan lene meg på når jeg trenger, og som gjør det verdt å reise seg opp igjen. Jeg har noen som låner meg vinger. Som gir meg mulighet til å se meg gjennom sine øyne, hvor de ser jeg er sterk når jeg tror jeg er minst i verden. Som heier. Trøster. Hjelper meg opp når jeg ikke vet hvordan selv. Ingen kan gjøre fallet mykt, eller ta meg til enden av labyrinten. Men med grå myke elefanter og vinger til låns, så blir alt så mye mindre ensomt.

bildene er lånt med tillatelse fra Amanda Cass. Jeg drømmer litt i bildene hennes, og så mange av de treffer meg. Du vil nok se flere av hennes bilder her i labyrinten, men du finner hennes bilder her