Hvilken maske er min?

Vi fyller ulike roller i livet, og vi fyller de i ulik grad til ulik tid. Hvilke roller er igjen til meg når jeg er syk? Jeg kan føle jeg ikke fyller noen av mine roller i den grad jeg skulle ønske. Allikevel sitter jeg bakerst i salen og venter spent på om hovedrollen kanskje kan bli min, eller om jeg må være statist for resten av livet… Alle disse rollene, de kommer med masker og kostymer. Vil jeg noen gang finne en som passer perfekt?

Mange roller jeg fylte tidligere har blitt borte. Både kostymer og masker har blitt alt for store, slik at jeg faller igjennom. Roller på jobb, som leder og instruktør, som forelder i klassesammenheng og i barnehage. Venn kan jeg være på avstand. Mamma og kone og kjæreste, de to siste selvsagt med samme mann, fyller jeg ikke lenger slik jeg skulle ønske. Jeg improviserer. De jeg er der for, vil nok si jeg fyller den mer enn godt nok, men jeg skulle gjerne gitt mer. Jeg vil gjerne fylle de til randen og vel så det. I stedet ble jeg tildelt rollen som syk. En rolle jeg bestemt ikke søkte for eller ønsket, men jeg har blitt tredd inn i et alt for trangt kostyme, nesten umulig å få av. Nesten umulig for andre å se. Men jeg kjenner det. Så til de grader kjenner jeg det, at det kan føles som om jeg går inn i en rolle og tar på meg en maske de gangene jeg skal treffe andre, eller skal ut på kafé. Hvis jeg skal i butikken eller ut på tur. Jeg spiller rollen som frisk…

20130204-143555.jpg
Jeg vil stoppe litt her, for jeg vil snu litt på det. For hva er rollene i dette? Hva er masker og hva er meg? Hva ligger i dette usynlige trange kostymet og uønskede rollen som syk? Mennesker som går forbi meg på gaten og ser meg vil nok ikke først og fremst tenke at jeg er syk. Det synes jeg er fint. De som kjenner meg, mine venner, og familie trenger heller ikke alltid se at jeg er syk. De vet, og de forstår så godt de kan. Det er fint. Den første tiden i denne labyrinten var det vondt og irriterende hver gang noen sa, men «du ser jo så bra ut.» Ja vel, tenkte jeg, det hjelper jo ikke meg noen ting. Nå prøver jeg snu på det, ta det som et dobbelt kompliment, » tenk, jeg klarer det også! Jeg klarer å se bra ut selvom jeg er dårlig!»
Å være syk på en måte som ingen nødvendigvis trenger å se, har nok først og fremst vært vanskelig for meg å forholde meg til. Det har vært vanskelig å senke kravene, slippe skyldfølelsen. Fordi jeg synes det har vært, men også er, vanskelig å forholde meg til, så har det nok vært vanskelig for andre også. Jeg har ikke delt om hvordan jeg har hatt det, eller snakket så høyt om at jeg har vært syk. Ikke før nå i denne lille labyrinten. Noen få har sett meg veldig dårlig, og sånn vil det nok fortsatt være, men det er vel greit, er det ikke? Jeg har hverken noe å bevise eller motbevise for andre. Ting er som de er. Jeg virker ikke så godt som jeg burde. Men jeg er ikke sykdommen. Det finnes også mye som er friskt her. Desverre til tider alt for lite, og for tiden begrenser det seg mest til innebruk. Det trange kostymet til syk, må allikevel ikke få så stor betydning at jeg selv blir helt borte.
20130204-143759.jpg
En ting jeg lærte i de to årene som leder, og mange år som instruktør, er at jeg kan ikke bli likt av alle. Sånn er det bare. Slik tenker jeg det er nå også. Jeg kan ikke forvente at alle skal forstå noe som jeg ikke alltid klarer å forstå selv heller. Jeg kan ikke få gjort noe med hva andre tenker om meg. Det er bortkastet energi å tenke på hva andre kanskje mener om at jeg ikke er i jobb, at jeg ikke klarer hente i barnehagen, at jeg sjelden klarer si ja til sosiale sammenkomster. Noen vil sikkert ha meninger om hvordan jeg løser mine dager, eller at jeg står opp sent. For noen er det vanskelig at jeg noen dager ser helt frisk ut. Jeg vet det er fordommer der ute. Det vil alltid være de som mener jeg bare må tenke litt positivt, eller ta meg sammen eller at jeg ikke prøver hardt nok, men de fortjener ingen plass i min heiagjeng!
For en liten stund siden var en venninne innom meg en kort stund. Så forteller hun meg at hun har prøvd å lese litt om dette, forsøkt å forstå, men det er så vanskelig. Jeg vet ikke helt sikkert hva hun sa etter det, fordi prøvd å forstå er nok. Det gikk rett til hjertet mitt. Jeg vet ikke om jeg sa det da, men jeg sier det nå; Takk!
20130204-143412.jpg
Denne rollen som syk er en jeg har fått. Den hverken kler meg eller passer meg. Kostymet er trangt og masken litt matt. Litt blek. Men jeg velger å se på den som en rolle. Den er ikke noe jeg er. Jeg er ingen sykdom, jeg er meg. Jeg vet at det er et utmerket kostyme uten tilhørende maske som henger i skapet. En rolle som passer meg perfekt. En rolle som er helt naturlig. Det hender jeg får lov å være den. Hvor jeg kan gå ut og møte mennesker som den andre kjenner meg igjen som. Det hender også jeg er ute og ikke ser spesielt frisk ut. Begge deler er greit. Det er ingenting å skjule, men jeg har heller ikke noe behov for å vise det.

Noen dager er for kjoler og høye støvletter, andre er for joggebukser. Ofte er det kanskje slik at dagene med kjoler og støvletter er de som burde vært i joggebukse, men det er greit. Det kan føles godt å kle seg litt ut, for å slippe litt vekk fra alt det syke. Så tar jeg kanskje en maske på, men den masken er den fineste jeg har. Den masken er den som er meg.

Advertisements