Historier som aldri ble

Det er en stor sorg å miste seg selv. En sorg ingen kjenner, fordi jeg er jo fremdeles her. Jeg er her i min fulle og hele person, men jeg mangler alle disse delene i meg selv av den jeg en gang var. Er jeg da meg selv, eller har jeg blitt en annen?

Jeg kjenner så ofte at verden ikke lenger ser meg. Hvem er det da den ser?

En venn av meg gikk igjennom Vår Frelsers Gravlund, da vi snakket på telefonen for noen dager siden. Han leste på alle disse gravene som hadde titler foran navnet til den døde. Snekkermester. Student. Regnskapsfører. De ble begravet som hva de gjorde, ikke hvem de var. Hva de gjorde ble deres identitet. Det er noe å strekke seg etter, det å være et menneske, nok i seg selv. Nakent, uten masker, uten roller. Vi skriver kanskje ikke lenger  titler eller hva vi gjorde på våre graver, men jeg tror fremdeles hva vi gjør, er en stor del av hvem vi er. Jeg tror det er noe de fleste som har mistet jobben eller som står utenfor av sykdom har kjent. Telefonen blir stille. Mailboksen fylles av reklame. Var det aldri meg som var viktig? Var det alltid bare hva jeg gjorde, var det tittelen jeg bar? Når det går år, og jeg ennå ikke har kommet tilbake, da blir stillheten høylytt.

Jeg har opplevd dette som vanskelig. Hvem er jeg uten alt det jeg gjorde? Miste tilhørigheten. Hva vi gjør er jo også med på å styrke hvem vi er, så hvordan finner jeg helhet i meg når jeg føler meg halv? Og hvordan skal jeg klare holde på det hele, når her hjemme er alt jeg har? Når verden ser meg som syk, selv om det ikke først og fremst er det jeg selv gjør. Like lite som fysioterapeut og treningsinstruktør er en del av hvem jeg er, så er ME-syk det samme. Jeg er først og fremst meg.

IMG_6541

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg alltid står trygt og stødig, uten å behøve lene meg på hva jeg gjør. Jeg vet hvem jeg er. Jeg har dager hvor jeg er sterk og uovervinnelig, men like mye er jeg skjør og usynlig og gjennomsiktig.  Jeg savner den jeg var. Og jeg tror ikke det alltid er lov til å si, fordi vi skal være så flinke og positive, og se fremover og ikke bakover. Men sorg og glede kommer hånd i hånd. Livet ble ikke som det skulle bli, og livet er ikke slik det skal være, men det er som det er. Sorg er også en del av denne omveien.

Jeg er full av historier som aldri ble.

Jeg er ikke historien om den mammaen jeg gjerne vil være.

Jeg er ikke en historie om den første skituren til gutten min. Jeg er ikke der når de faller i bakken, eller når de klarer den for første gang. Jeg er ikke i skogen og griller pølser på bål. Jeg lærer dem ikke å svømme. Jeg spiller ikke fotball på sletta, og lar de vinne. Jeg viser de ikke hvordan de skal slå hjul eller stå på hodet. Jeg lærer ikke jenta mi å spille håndball, og jeg er ikke mammaen som heier på tribunen. Jeg er ikke mammaen som følger til treninger, eller som danser til høy musikk i stua.
Jeg er en annen historie. Jeg er hun de ikke kan vente å fortelle om sine bragder til. Som de maser på pappaen sin om å filme og ta bilder, «så mamma kan få se.» Jeg er hun de lyser opp med hele seg, de gangene jeg klarer være mamma på tribunen eller på sidelinja i en fotballkamp. Jeg får de varmeste klemmene.

Jeg er ikke lenger historier med venninner som samles. Som drikker vin og fyller glass med bobler. Jeg inviterer ikke lenger til middager og selskapeligheter. Jeg småløper ikke mellom å sminke meg på badet, og kutte grønnsaker på kjøkkenet, og aldri ha alt ferdig når gjestene kommer. Jeg er ikke historien om hun som overvant flyskrekk, og reiste på tur til Paris med sin kjære. Jeg er ikke historien om spennende jobbmuligheter og stadig større oppgaver. Jeg er ikke i historien om videreutdanning og tilbake på skolebenken. Men jeg lærer. Jeg lærer det jeg aldri ville lært på skolen, det de aldri fortalte oss på studiene. Det er dyrekjøpt læring, og det burde finnes en grense for hvor mye som kan læres i dette. Det sies det «gjør ondt når knopper brister», men hvor lenge kan man egentlig være en knopp?

Jeg lager historier i mørket. Jeg har fått venner jeg aldri har møtt. Jeg er en historie om kaffekopper, garn og stunder med symaskinlykke. Jeg er skaperglede i det umulige, for å lage disse håndfaste og synlige bevisene på at jeg klarer i dette kaoset av ingenting.  Bursdagsgaven til Paris ligger fremdeles i skuffen. Jeg er en historie om ensomhet, men også en intens nærhet.

 

«Der du mister noe, vinner du noe annet», sa han i telefonen. Jeg ble irritert. Jeg vet ikke alltid om det er sant. Jeg vet slettes ikke om det jeg mister er verdt det. Jeg vet historier venter på meg. Paris i skuffen kan fremdeles bli. Men alle de som jeg mister med barna, er historier jeg aldri får igjen. Jeg kommer ikke lenger til å behøve tape med vilje i en fotballkamp. Jeg får ikke være med på den første overnattingscupen med håndballlaget, og hysje på småfnising og visking på en oppblåsbar madrass i et hjørne av et klasserom.

Men, jeg ser også en sannhet i det. Jeg vinner øyeblikkene. Jeg har blitt en øyeblikkssamler, og jeg har lært takknemlighet. Jeg har nok aldri vært mer takknemlig for det jeg faktisk har. Jeg er full av historier jeg aldri ble, men der jeg mister, vinner jeg noe annet. Selv om jeg gjerne skulle vært historiene, så teller dette lille. Når alt føles tungt og håpløst, teller disse små skjøre historiene jeg vinner, mer enn bare noe. Og kanskje er summen av dette noe, en del av hvem jeg er.

Reklamer

God jul, kjære deg

Det er stille i huset. Desembernatten er helt sort, akkurat slik som desembernatten skal være. Lukten av pepperkaker. Litt rester av godteripynt i en skål. Jeg prøver om jeg kan kjenne stemningen som har vært her tidligere i dag. Lyset fra adventsstjerner i vinduer der ute lyser av varme og ro. Jeg forsøker å la den fylle meg. Oppe sover to forventningsfulle barn. I morgen tidlig lister de seg opp, små barneføtter som helt plutselig har blitt store, treffer gulvet litt tidligere enn vanlig, bare for å åpne pakken i kalenderen. Jeg smiler. Jeg elsker egentlig julen. Der ute i natten, ser jeg det kanskje. Glitrer det litt i lyset fra lyktestolpen, er det riktig det jeg ser? Er det desember-snø? Burde jeg gå ut å legge meg der, og la den treffe meg? Desembersnøen er magisk, er den ikke? Tenk om den kan være magisk helt på ekte. Tenk om det kan være litt tryllestøv i den.

Det er som om tempoet i verden der ute går enda raskere enn vanlig i desember. Alt som skal gjøres og alt som skal handles. Julevaskes. Alle man skal treffe og være sammen med. Være sammen med. Spise god mat med. Avslutninger. Lysfrokoster. Julekonserter. Alle i verden der ute lever i sine julebobler. Min boble blir så liten, og den forsvinner helt blant alle de andres. Jeg prøver, men jeg rekker ikke frem. I stedet svever jeg helt stille rundt, og dyttes så vidt borti. Men ingen stopper, det er ingen som har tid. De haster videre til sitt. Fra selskap til middag, og teater med ungene. Venninnekveld med pakkelek. Pepperkakebaking med storfamilien og juletrehogst med gløgg og kakao sammen venners venner. Julegateshopping i glitrende julegater. Jeg hyler stopp, men det er ingen som hører. Ingen som ser.

Aldri er jeg mer alene enn når alle andre er sammen.

Jeg prøver å være med på noen av tingene som skjer der ute, men jeg deltar ikke lenger. Jeg er tilstede slik at andre kan se at jeg er der, og jeg har mer enn nok med det. Være tilstede, slik som de andre foreldrene på avslutningen er. Jeg nyter det så godt jeg bare kan, selv om jeg ikke klarte snakke noe særlig med noen av de denne gangen heller. Med stort smil og glitrende kjole, så er jeg tilstede. Den ene kvelden jeg kanskje får til sammen med andre, så er jeg midt i det, og helt på utsiden samtidig. Jeg sitter der på siden og observerer. Jeg lytter og ser, prøver å skille ut det som er viktig og stenge alt det andre ute. I min fineste kjole så savner jeg meg selv. Jeg savner å være en del av det de andre gjør. Ha samtaler med den jeg sitter ved siden av. Gå i glitrende høyhælede sko. Danse til langt på natt. I stedet sitter jeg der på utsiden, i skallet mitt, og er takknemlig for at jeg kanskje den ene kvelden kunne bytte ut sengen med å sitte nettopp der, midt i på utsiden.

20131121-191352.jpg

Tenk om noen vil komme inn i min juleboble i desember. I min juleboble er det ro. Selv om det er en stor sorg og en lengsel etter det som er der ute, som de kaller julestress, så vil jeg gjerne fremdeles elske julen. Og kanskje, kanskje er det mer julemagi og tryllestøv her enn hva som er der ute. Det blir jul hos oss også.

Jeg vil ønske god jul til deg som finner tryllestøv og julemagi i den minste lille ting. Til deg som har tid til å la kalenderlyset brenne helt ned til neste dato hver eneste dag. God jul til deg som legger alle planer til side fra 1. til 13. desember, for å klare å være med på luciafeiringen i barnehagen eller på skolen, og til deg som allikevel ikke klarer. God jul til deg som også i år ser bilder og statusoppdateringer av festkledde, julemette og julebordsfeirende mennesker, mens du sitter hjemme alene igjen. God jul til deg som sender familie avgårde på årets julefilm på kino, eller nøtteknekkeren på teater, mens du pakker deg selv under pleddet og ser Alene Hjemme en gang til, fordi det er ingenting som får frem julestemningen så godt som den. God jul til deg som heller ikke i år har vasket oppå kjøkkenskapene, det er tross alt ikke der det skal feires. God jul til deg som finner den største glede i å klare å se årets julekalender i sofaen sammen med ungene. Til deg som ber gjestene på julaften ta med maten selv.

God jul til deg som tilbringer julen i sengen, og hører juletreet blir pyntet uten deg i år også, men som smiler når noen tenner lyset på det lille plastikk juletreet du har fått på nattbordet ditt. Og god jul til dere som tenner dette lyset. Til dere som feirer julen sammen med og nesten alene, dere som ivrig viser bilder fra juleavslutningen på sengekanten, som serverer julemiddagen til den som ligger i sofaen. God jul til dere som får meg og alle oss andre til å føle oss verdsatt og betydningsfulle, selv når vi ikke vet vi er det selv.

20131121-191415.jpg

Det blir jul i år også, og den kan få bli god nok. Den blir akkurat slik som den blir. Heldigvis for meg så har jeg kort vei til årets julepynt. 2013 har nemlig vært året hvor julepynten har stått i en eske i stua hele året.

GOD JUL, kjære deg.

-Dette innlegget er også publisert i ME-foreningens nyhetsbrev i desember 2013-

I din verden

Er du trygg der du er?

Der i din verden som er et annet sted enn vår.

Er du trygg der?

Jeg ser du er deg, selv om du er borte. Du sitter og ser ut av vinduet, og ser ut helt som deg selv, og jeg lurer om du ser etter havet? Savner du havet slik som jeg?
Husker du det at du elsker sjøen? Vet du at du elsker å bade?

Husker du det slik som jeg?

Lange sommerdager på stranden. Langgrunne strender. Gul firkantet kjølebag, fylt til randen med nistemat. Aldri var noen som sultne hos deg. Husker du hvordan du «hæler» i vannet? Du la deg alltid bakover på ryggen, og du lå der lenge. Du var alltid først. Lenge før oss andre. Og alltid en dukkert til slutt.

Husker du det i din verden?

Finnes du fremdeles inni deg? Har du et sted hvor du kan føle du er alt det som du har vært? Vet du hva du har vært for meg?

Du har vært kjærlighet og omsorg. Du er mine sommerminner. Plommetrær og nybakt brød. Eplehage og eplekinn. Kreppsengetøy og kryssord. Du er søndagsturer og napoleonskake. Kyllingvinger i elektrisk grill. Du er smil og du er glede. Verdens mykeste fang og tryggeste klemmer. Du er dans til langt på natt. Husker du det slik som jeg, at du i mitt bryllup var den som dro sist?

Danser du fortsatt i din verden?

Finnes det en plass for meg i din verden? Om du ser meg, vet du da lenger hvem jeg er?

Kjenner du meg, bestemor?

Jeg så deg de årene vår verden begynte å bli vanskelig, og du stadig forsvant inn i din. Jeg vet at du var redd. Jeg vet at det var skremmende da du ikke lenger husket hvordan vår verden virket, du som alltid ordnet alt. Du visste alt. Jeg kan godt bære minnene for oss begge, det er greit om du ikke lenger kan. Jeg vil bare vite om du er trygg der du er nå, i din verden.

Det er det bare du som vet.

20131019-081423.jpg

Tv-aksjonen 2013 – Vi har ingen tid å miste.

På utsiden

På utsiden av denne labyrinten går livet så fort. Det er ikke bare vårblomstene som en etter en popper opp i grøftekanter og skogbryn. Joggesko øker tempoet mot grusete asfalt, og de første kilometerene var akkurat like tunge denne våren som forrige vår. Litt for trange sykkeltrickoter, som forhåpentligvis sitter litt løsere i løpet av de neste månedene, er plasser på sykkelseter langs veiene igjen. Det trenes så svetten siler, for tro det eller ei, det kommer en bikinisesong dette året også. Det ryddes og kastes, og vaskes og skures. Det er årets første utepils, og kaffe i solen. Det er vår, det er deilig! Den lukter litt vondt, men den er deilig.

Her sitter jeg i labyrinten min, og leter febrilsk etter vårfølelsen. Jeg får våren inn gjennom møkkete vinduer, og gjennom den samme skjermen som jeg ser på nå. Det er ingen som ser det, men der ute er det et stort viskelær. Gradvis viskes jeg mer og mer bort fra det livet der ute. Jeg finnes ikke der lengre. Det er ikke lengre mitt. Helt uten at noen merker det, forsvinner sporene mine med tiden. Helt lydløst blir jeg borte. Smerten er ubeskrivelig. Er det i hele tatt noen som merker at jeg er borte? Blir det en vane at jeg ikke lengre er med på lunch eller trening, kino eller hyttetur?  Går det livet der ute så fort at jeg allerede er glemt?
image.jpg
Jeg har vært syk lenge, og jeg har sakte glidd lengre og lengre unna, når det egentlig burde vært at jeg kom mer og mer tilbake. Plutselig, og uten forvarsel, forsvinner ankeret, og det er vanskelig å kjenne seg igjen noe sted. Jeg blir usikker. Jeg blir usikker på andre og usikker på meg selv. Den terskelen for å ta kontakt blir høyere og høyere. Når jeg leser innlegget til Marita, 10 dager siden sist, kjenner jeg meg så godt igjen. Ikke fordi jeg ikke har noen å snakke med,  jeg har gjengen min her, men jeg kjenner allikevel igjen ensomheten. Jeg kjenner igjen det samme i den manglende muligheten til å planlegge noe, ha noe å glede meg til. Frem til sommeren har jeg tre relativt sikre avtaler som involverer andre mennesker. En av de er et legebesøk.

Som syk så er det vanskelig å føle seg glemt uten å være savnet. Blir jeg savnet slik som jeg savner meg selv? Kjenner dere som står utenfor den samme sorgen jeg kjenner? Eller finnes ingen sorg, fordi jeg fremdeles er her? Dere som står utenfor ser meg jo fremdeles i deres skjermer, akkurat som jeg ser dere. Er det vanskelig å miste en venn som fremdeles er her, som det ikke er lov til å sørge over? Hvor sorgen føles kunstig og unødvendig, fordi dette håpet er i veien. Det skal jo bli bra. En dag så blir det jo bra. Imens, så glir jeg bare lengre og lengre unna, og er redd de sporene jeg har satt, vil bli borte for alltid.

Jeg er her fremdeles! Jeg finnes helt på ekte, og føler at verden der ute er så redd for å forstyrre meg. Eller kanskje den bare har blitt vant til at jeg er borte? Jeg er borte der ute, men her inne i labyrinten er jeg ofte mer enn jeg kan tåle. Dere ser meg i skjermene deres, og på den måten så blir jeg kanskje ikke glemt. Jeg sees med et «<3», en stjerne i margen og virtuelle klemmer. Jeg har blitt til en som er her, så nært, nesten ved siden av, men for mange så langt unna. Jeg har blitt den det er greit å sende mail til når viktige avgjørelser skal tas, i stedet for å forstyrre med besøk. Til og med legen min kan jeg «snakke» med via mail, så slipper jeg å møte opp.

I feel like flying

I feel like flying

Der ute sies det at tiden leger alle sår, men her inne vokser bare mitt. Jeg er redd, for jeg blir så liten. Ankeret mitt har løsnet, og helt stille flyr jeg avgårde. Og mens jeg flyr der, helt uten å sette spor, så håper jeg noen der ute ser meg. At noen smiler til meg, og ser at jeg også kan smile, og kan høre når jeg ler. Jeg håper noen tør se når jeg har vondt, at jeg kan tørre å vise.

Der ute er jeg borte, og jeg er redd for at jeg skal bli glemt som meg. Jeg er redd jeg skal bli til en ting i en maskin som noen kan trykke liker på hver gang jeg legger ut et bilde, for å vise at de ser meg.

Savne seg selv

Har du noen gang savnet deg selv?

Jeg savner meg. Jeg savner å være meg med hele meg, ikke bare stykkevis og delt, av og til og innimellom. Savn er vanskelig. For kanskje er jeg mer meg enn noen gang? Mer sårbar og ærlig. Mer tilstede når jeg kan.

I starten da jeg var syk var det naturlig at jeg skulle bli frisk igjen ganske snart. Jeg følte jeg var satt på benken, men jeg kunne fremdeles komme inn en gang iblant. Være med på å dra i land en seier. Nå har veggene i labyrinten vokst seg så høye, og jeg slipper ikke lenger ut. Jeg står på innsiden alene. Stabler vaklende kasser oppå hverandre for å prøve å se hva som skjer der ute, ute i det som er livet. Og noen dager er kassene stødig, og jeg kan hvile hodet på kanten for å se og nyte. Noen dager også kjenne på det, føle det, være i det. Jeg er heldig. Men noen dager raser kassene sammen, og det er som om alt det der ute ikke er mitt. Avstanden er for stor…

20130116-171057.jpg
Jeg savner på en måte alt.
Jeg savner å stå opp før de andre i huset. Dusje lenge, og liste meg ned. Høre små og litt større føtter der oppe, som er klare for en ny dag.
Jeg savner gjøre åtteåringen klar for skole, og nyte en kaffe etter hun har gått. La fireåringen leke litt hjemme, før vi rydder på plass, og kjører i barnehagen.
Jeg savner å gå til jobb. Møte blide venner og kollegaer, og alle medlemmene som både vil og kanskje egentlig ikke vil trene.
Jeg savner å motivere, inspirere, leke.
Jeg savner kontoret mitt. Skoene mine. Den sure lukten på kontoret på grunn av alle skoene…
Jeg savner galskapen og gleden i salen. Trykke play på musikken, trinnene, energien, gleden! Ikke vite om det er bassen eller pulsen som dunker hardest.
Jeg savner å se en sal full av smil som gjør akkurat det jeg har bestemt de skal gjøre. Se de mestrer!
Jeg savner å pynte meg bare fordi jeg vil pynte meg.
Jeg savner sene kvelder med venninner. Lage mat, drikke vin og prate tull. Danse på bordet, og kanskje litt under bordet, være litt full. Jeg savner ikke dagen derpå… Nei, det savner jeg ikke.
Jeg savner det impulsive. Jeg savner å være mamma, kjæreste, kone og venninne med hele meg. Være med på turer, på opplevelser, lage minner. Dra på kafé bare fordi vi kan. Bake kake på en tirsdag. Ha snøballkrig og lage engler i snøen.

Å bære på savn hele tiden er for tungt for hjertet. Så når kassene raser og labyrinten blir for høy, så prøver jeg å se på himmelen. Dette kommer tilbake. Kanskje ikke alt, men noe. Jeg kommer tilbake.

For livet det er akkurat nå, og for meg så er det dette. Jeg er takknemlig og jeg er heldig. Jeg har en gjeng som står sammen med meg og er glad i meg, og deler klemmer (nesten) når jeg vil. Jeg har venner som ser meg for den jeg er, selvom jeg føler jeg er borte. Jeg har verdens beste heiagjeng som hjelper, trøster, tuller. De heier og rister litt i meg når det trengs.

Jeg var ute i går og kjente kram snø under skoene. Jeg smiler, selvom jeg savner meg selv.

20130116-161554.jpg

<