Påskefri og jugekors

Søndag var jeg på påsketur. Den var bare ti meter lang, og varte nok ikke så mye mer enn en time. Jeg var støtteapparat for fireåringen som skulle gå på ski. Selvsagt var det voldsomme frustrasjoner og startproblemer over at den snødekte gressplenen utenfor huset ikke hadde oppkjørte løyper, slik som på fjellet. Kun litt ekte mammalist kunne hjelpe på motivasjonen. Eller det vil si, egentlig var det kvikk lunch som utgjorde forskjellen. Men med litt sjokolade i kroppen, og snørr og tårer tørket, fikk jeg endelig se hvor flink han har blitt. Altså virkelig helt objektivt sett, skikkelig flink. Selv uten spor var han flink. Både med fraspark og til å gli på skiene. Til og med reise seg opp etter ett og annet fall klarte han stort sett helt selv, nesten helt fritt for sutring. Mammahjertet holdt jo nesten på å sprekke av stolthet. Klart slikt fortjener kvikk lunch etter hver runde han kastet seg over målstreken. Det var fint.20130327-193203.jpg

Det var fint. Virkelig fint. Det klarer allikevel ikke fylle den tomheten som jeg har i hjertet mitt. Jeg vet ikke engang om han kommer til å huske den dagen slik som jeg gjør, fordi for han så vil påsken være skitur i skikkelige løyper på fjellet. Barneskirenn med startnummer og premie. Påskehare og påskeeggjakt på hytta. Vil jeg noen gang være med i minnene hans som noe annet enn mamma som alltid var igjen hjemme?

Jeg heier på hverdag. Jeg får ferietid og påskelykke så langt opp i halsen at jeg står i fare for å bli kvalt. I datamaskinen min, så spres det nå bilder med milevis av langrennsløyper og knallblå himmel. Det er appelsiner i solveggen, PÅSKEFERIE og hytteturer med familie og venner. Stolheiser og slalombakker. Det er ølbokser, glass med rødt og hvitt og til og med rosa. Påskeegg som er fylt til randen. Og jeg unner dere det! Hver og en av dere, så unner jeg dere det, også håper jeg dere nyter det. Hvert minste lille sekund i det livet der ute. Hvert stavtak, hver gang røyken fra bålet alltid følger etter deg der du står. Hver gang allerede kalde fingre skal skrelle en appelsin. Hver gang treåringen din må på do rett etter du har tatt på alle klærne, og hver gang dine håpefulle legger seg hylende ned midt i løypa fordi skiene ikke vil gå fremover men bakover. Nyt hver gang du betaler for en overpriset vaffel i den overfylte varmestua. Hver gang du får kork i vinflaska fordi hytteopptrekkeren er så dårlig. Hver gang dere aldri blir enige om reglene i kortspillet. Nyt dine bakglatte ski og solbrente nese. Nyt hvert eneste sekund du er sammen de du er glad i.

Det gjør vondt i hjertet, så vanvittig vondt å ikke få være der minnene lages. Så vondt å vite at dette er akkurat sånn det må være nå. Noen dager, det er bare noen dager alene i denne ferien også. Plutselig er de her igjen, sammen med meg. Jeg skal være god mot meg selv, bruke dagene godt, slik at når de kommer hjem igjen, så kanskje jeg kan klare å få en påsketur til.

Frem til da, så holder jeg jugekors på begge henda, og tenker at jeg har i grunnen aldri likt påskefjellet. Har egentlig aldri skjønt det å reise til vinteren når jeg venter på vår. Her er det jo sol, og jeg kan se bar asfalt, hvis jeg klarer å gå ut. Nei, jeg har nok i grunnen aldri likt påskefjellet…

God Påske!