Gi samvittigheten fri

Har du kjent følelsen av dårlig samvittighet? Den følelsen som gnager og tynger og gjør vondt langt inn i sjelen og magen et sted. Det er ingen god følelse, men det er en følelse med mening. Samvittighet skal egentlig være en slags ledestjerne, en moralsk guide til hva som er rett og galt. Da skal det kjennes litt i magen når vi gjør valg som vi vet ikke er riktige. Men jeg tenker; et eller annet sted på veien så forandrer dette seg. Den dårlige samvittighetens egenskaper som skyld og skam, eller den gode samvittigheten som kommer med stolthet og belønning, begynner også å gjelde i avgjørelser som ikke handler om moralske verdier eller frie valg. Det å bli syk er ikke et valg, men herlighet, det følger med dårlig samvittighet nærmest i utømmelige mengder og varianter.

Da jeg ble syk hadde jeg dårlig samvittighet for det meste.  Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte stille opp på jobb som jeg ønsket, og for de andre som satt igjen med mine oppgaver. Jeg hadde til og med dårlig samvittighet for medlemmene som måtte ha vikar på mine timer. I tillegg, når denne dårlige samvittigheten blandes med «hva tenker alle andre om meg nå som jeg er syk?», har du den perfekte mix av følelser for å gjøre seg selv liten. Helt uten verdi faktisk. Så enkelt som det.

Det er ganske lenge siden jeg ga slipp på dårlig samvittighet overfor jobben min. Det er derimot mye vanskeligere i forhold til familie og venner, og aller mest for barna mine. Jeg prøver å innbille meg selv at jeg ikke lenger har dårlig samvittighet, men jeg kjenner definitivt på skyldfølelsen. Strengt tatt er det kanskje to sider av samme sak? Jeg kjenner det hver gang jeg må krype opp i sengen og lukke døren. De gangene jeg ikke klarer være med på det alle andre foreldre er med på. Denne vonde følelsen. Hvis den i tillegg blandes med en god dose sorg og fortvilelse, så får jeg enda en følelsesmix som gjør meg liten.

Free -Amanda Cass

Det er en uting, det å ilegge seg selv en ekstra straff i tillegg til den belastningen det er å være syk. Jeg har ikke valgt dette. Jeg har ikke kjøpt en «Jeg vil bli syk pille» på apoteket, spist den med viten og vilje klar for å være syk i et uvisst antall år. Jeg velger ikke å ikke være en del av det livet som er der ute. Der ute hvor alle drømmer og opplevelser og muligheter ligger. Jeg har ikke valgt å leve et liv som begrenser meg til dette jeg er nå. Jeg velger ikke vekk ferier med familien min, aktiviteter med barna mine fordi jeg har lyst til det. Allikevel tar jeg med meg denne ekstra straffen på lasset, bare for å gjøre meg selv litt ekstra vondt. Jeg tar denne straffen selv , og  føler skyld ovenfor andre. Det at jeg er syk, går utover de jeg har kjær. Selv om det ikke er min skyld, så tenker jeg at det er jeg som er problemet. Nesten aldri har jeg hatt dårlig samvittighet for meg selv. Det er i grunnen litt rart. Jeg kunne hatt det. Jeg kunne kjent på hvor dumt det er for meg selv når jeg må legge meg. Hvordan det ødelegger for mine muligheter og mine ønsker for den dagen.  I stedet så hender det jeg lager meg en omvendt bruk av den gode samvittigheten. De gangene jeg har gjort noe, kanskje stått ut med noe litt for lenge. Gått en tur med ungene. Gjort noe som jeg vet er langt utenfor mine grenser. Da hender det jeg kryper i sengen med en god samvittighet. Hvorfor det? Resultatet er jo det samme. Det er jeg som faller.

Ville jeg snakket til andre slik som min indre stemme, min samvittighet, snakker til meg selv? Nei, jeg ville ikke det. Jeg ville vist omsorg. Jeg ville trøstet og støttet. Jeg ville fortalt at det er greit. Dette er ikke din skyld, kjære deg. Hvil deg. Hvil deg med ren samvittighet, verken med god eller dårlig, fordi samvittigheten har ingenting i denne sammenhengen å gjøre. Den kan ikke lede meg mot det moralske korrekte eller gale i sykdom. Det er faktisk ikke jeg som velger. Det sies at man skal være mot andre som man vil bli møtt selv. Kanskje dette kan snus? Du skal være mot deg selv som du ville møtt andre? Du er den viktigste personen i livet ditt. Jeg er den viktigste i mitt. Uten meg har jeg ingen andre å være viktige for.

Jeg vil ta både den gode og den dårlige samvittigheten ut av min sykdom og pakke den vekk. Min samvittighet er ren. Så lenge det ikke handler om hva som er rett og galt, trenger jeg ikke samvittigheten til å lede meg. Jeg trenger ikke få dårlig samvittighet for å være syk, du trenger ikke få dårlig samvittighet for å spise en sjokolade. Du trenger ikke vaske hele huset og løpe en mil for å kunne legge deg på sofaen en kveld med god samvittighet. Det ligger ikke noe moralsk eller umoralsk i det. La samvittigheten få litt fri. Han som leverte tilbake de 300 000 kr han fant i en veske på toget, han kan ha god samvittighet. Hadde han beholdt de, håper jeg han hadde sittet med dårlig samvittighet nå.

Det er greit å kjenne på sorg og fortvilelse de dagene og timene jeg må være vekk og alene, og alle de gangene kroppen min ikke vil alt hva jeg vil. Sorg er greit, skyld må vekk. Det skal heller ikke være sånn at de dagene jeg har gjort mer enn jeg vet jeg burde, skal gi meg en bedre følelse hvis jeg blir liggende i etterkant. Selvsagt tar jeg med gleden hvis det har vært en god opplevelse, men samvittigheten kan få fri. Mest av alt kan jeg være mere stolt. Hadde jeg vært min beste venninne, så hadde jeg vært ganske stolt av henne. For alt hva hun får til, og for å holde ut og reise seg. Ja, det hadde jeg vært. Det er på tide at jeg øver litt på det.

Være min egen bestevenn,- være mere stolt.  Med krone på hodet for eksempel.

Med krone på hodet

Always wear your invisible crown
Jeg tror det er et av de fineste uttrykkene jeg vet. Det skjer noe med oss hvis vi har en krone på hodet. Den må bæres med stolthet.

Stolt var noe av det første som ble borte i denne labyrinten. Den forsvant nok litt sammen med følelsen av å ha en verdi og bety noe for noen. For hva var jeg nå, eller hva er jeg nå, nå som jeg ikke lenger er hva jeg var? I labyrinten min ble stolt og verdifull erstattet med skam og skyldfølelse. Jeg strever fremdeles med å få disse til å bytte plass igjen.

For hvorfor gir jeg spørsmålet «hva driver du med?» så stor betydning? Hvorfor er det sånn at hver gang noen spør meg om hva jeg gjør, så blir jeg liten og kronen alt for stor. Jeg hører det singler i perler og diamanter når kronen faller i gulvet. Også stokker ordene seg litt, og jeg fomler litt for å prøve redde kronen, og i det den deiser i bakken, legger jeg til et lite, «men akkurat nå er jeg syk…» Jeg burde egentlig svare jeg er superhelt. Jeg er fjellklatrer og ekspedisjonsleder i en labyrint. Jeg løser mysterier hver dag, og forserer hindre med den største selvfølge. Det er det jeg burde svart, men det gjør jeg ikke.

Heldigvis er det ikke plass til skam lengre i denne labyrinten. Jeg har tippet det lasset utfor kanten. Skammen handlet mye om at dette egentlig er jobben min. Jeg hjelper jo andre i min situasjon eller lignende situasjoner til å bli friske, til å bli bedre. Jeg sitter egentlig på den andre siden av bordet. Jeg er den som hjelper, men klarte ikke hjelpe meg selv til å bli frisk. Det er jeg ferdig med.
Det hender fremdeles jeg møter på skyldfølelse. For det kan være ensomt i en labyrint, og det er så lett å gå feil. Som eneste ekspedisjonsleder, og helt uten kart, føles det som om det er mitt ansvar. Jeg tar på meg skyld for feil veivalg, og tar straffen for det. Liggende i seng er det veldig vanskelig å ha krone på. Den sitter så dårlig, og den forsvinner i mørket.
Det er vanskelig å finne kronen min når jeg trenger hjelp til alt. Det er lett å glemme ta på krone på sykehus, og jeg blir til en ting som andre skal mene noe om. Som skal se på meg og ta på meg. Kronen forsvinner alle de gangene jeg må si nei, alle de gangene jeg taper, alle de gangene jeg vil men ikke klarer. Da hjelper det veldig å ha noen som kan si; «jeg er stolt av deg!» For det tar litt tid å samle sammen delene til en krone som har knust. Og frem til delene er limt sammen igjen, er det god hjelp i de andre som er stolte. Jeg er heldig, for jeg har noen av de.

Det er kanskje lettere å være stolt av andre enn å være stolt av seg selv. For selvsagt er jeg stolt av barna mine, og av mannen min, familien vår. Og jeg er stolt av den skranglete og klønete måten vi, tross alt, kommer oss igjennom dette på. Øvelsen ligger i å være stolt av meg selv. Finne noe i meg selv som jeg kan være stolt av, som er noe mer enn bare hva jeg gjør. Jeg kan være stolt av det jeg lager på symaskinen, men det er jo noe jeg gjør, ikke hva jeg er.

Så nå tar på meg min krone, og øver på å være stolt av det jeg klarer, og bytter mot skyld for alt jeg ikke gjør.
Jeg er stolt av alle de gangene jeg reiser meg igjen etter å ha fallt. (det holder med en ting sant? I morgen finne en ny ting å være stolt av)
Eller, forresten! Jeg er også ganske stolt av å dele labyrinten min med deg.

«Lift your head princess, or your crown will fall»

Nå er det fristende å la kommentarfeltet under bli en bonanza hvor dere kan skrive hvor stolte dere er av meg 😉 men det er altså ikke lov. (det hadde gjort noe med selvfølelsen det) Jeg ønsker derimot at du kan dele hva du er stolt av med deg selv, hvis du vil.