Vinter og terskel

Jeg elsker vinter.
Jeg elsker røde roser i kinnene på vinterglade barn.
Se snøen som faller, og glitrende snøkrystaller.
Jeg elsker vinterlyset. Kjenne kram snø under skoene, og lyden det lager.
Elsker de iskalde dagene, hvor det er varmt og godt og trygt å komme inn.

20130115-121127.jpg
Denne vinteren derimot, den herjer med meg! Jeg har ikke tenkt å fortelle så veldig mye om reisen som allerede er gjort, for jeg vil vi skal reise i labyrinten sammen. Men jeg kan si at siden slutten av november kan jeg telle på en hånd hvor mange ganger jeg har vært utenfor huset. Jeg har stort sett forflyttet meg, hvis jeg har flyttet meg, fra seng til sofa, og har jeg vært riktig så heldig har jeg tatt en tur innom spisebordet ved kjøkkenvinduet mitt også. Jeg kan vel si jeg har vært fanget i labyrintens tornekratt og gjørmehull, og veggene har ikke bare sperret for meg, for at jeg skal krasje i de, det har føltes som om de har tatt fart for å krasje med meg.
Så hvordan fortsetter jeg fra der? Jeg er fremdeles skjør. På de to første ukene i januar har jeg vært ute en gang, og ble liggende i sengen i to dager etter det.

Terskelen senkes. Den terskelen som kan fortelle meg om det har vært en god dag, den blir lavere og lavere. Da er det lett å bli glad. Da er det de små tingene som betyr noe. De dagene jeg klarer å sitte ved middagsbordet sammen med gjengen min. Klarer å være i samme rom som barna når de leker. Kan sitte i sofaen og se TV med min kjære. Kanskje jeg til og med har hatt symaskinlykke på dagen. Sist uke tok jeg meg selv i å bli litt lykkelig av å sette på klesvasker! Jeg sa det til min kjære, «jeg lurer på om denne gleden over vaskemaskin-og tørketrommelprestasjoner varer når jeg blir frisk?» Jeg håper på en måte det…

20130115-123033.jpg
For meg så handler det om å ikke bli redd. Legge igjen de dårlige opplevelsene, men prøve å lære av de. Aldri ta de med meg videre og la de bli regler. Litt det samme blir det med de gode dagene når alt er skjørt og ustabilt også. Ta med gleden og det fine i hjertet mitt, men starte neste dag med blanke ark. Jeg øver på å være i hver dag akkurat som den er. Forvente minst mulig. Også kan jeg nok fortelle ganske mye om hvor vanskelig det er, særlig når dagene er gode, men ikke akkurat nå.

I dag er blank, og fin. I dag skal jeg ut! Jeg har lovet, selvom noe av det jeg har lært hardest er at jeg aldri mer skal love noe, jeg har altså lovet åtteåringen at vi skal gå til sentrum og hun skal få ta hull i ørene. Det er jo noen ting en mamma må få være med på, sant? Som bare jentene kan gjøre sammen. Jeg gleder meg! Til å pakke meg inn i skjerf og jakker. Til å ta på vintersko. Til å kjenne kram snø under skoene.
Jeg elsker jo egentlig vinteren.

Advertisements