Baksiden av Facebook

Hvis jeg slår av internett, finnes jeg ikke lenger.

Det er nesten helt sant. Det høres litt dramatisk ut, men det er min virkelighet. Jeg får verden inn gjennom en liten skjerm i min mobil eller på PC, og jeg deler noen av mine øyeblikk tilbake i en skjerm. Det har gjort plass til litt flere i denne labyrinten. Takket være sosiale medier kan jeg delta i diskusjoner og bli kjent med nye mennesker, selv om jeg ikke klarer være tilstede med meg selv. Noen få av alle menneskene i skjermen min, har jeg også truffet på ekte. Jeg har fått vennskap helt på ordentlig gjennom Twitter. Jeg er evig takknemlig for sosiale medier.

Jeg er heldig. I tillegg til gjengen min her hjemme, har jeg fått en stor heiagjeng på nett. Jeg er en som heies på. Jeg heies på i medgang på Facebook, og på litt tunge dager får jeg støtte og virtuelle klemmer av «fremmede» på Twitter og Instagram. Jeg får hjerter og tomler opp, stjerner og en hel haug med varme tanker. Det er godt. Det gjør det trygt å dele. Men i all denne varme omsorgen, er det også en kjølig avstand. I fjor skrev jeg «på utsiden«, om følelsen av å bli glemt uten å bli savnet. Nå, ett år etter, føles veggene i denne labyrinten høyere og tykkere enn noen gang. Jeg har blitt det jeg var redd for:

Jeg har blitt et bilde i en skjerm som verden der ute kan trykke liker på for å vise at de ser meg, at de bryr seg.

Jeg deler mine øyeblikk i ord og i bilder, og veldig mange i verden der ute ser meg. Jeg er synlig, og noen har sagt til meg at «jeg tenker mer på deg nå enn jeg gjorde før», og «jeg tenker jo på deg som en jeg ser ofte, selv om jeg aldri ser deg.» Alle de øynene som ser meg i sine skjermer, og har sendt meg et hjerte eller en klem, de kan snu seg rundt og treffe øynene til en kollega eller en venninne. De kan diskutere videre i lunsjen, mens de spiser matpakka si og drikker sur kaffe fra trakteren som virkelig kunne trengt en rens. Ja, den kunne det, også snakker de litt om det, og drikker den allikevel. Eller de kan le sammen en venninne over en bedre kaffe ute på kafé, før de skal hente ungene i barnehagen. Eller bare smile og si hei, samtidig som de svetter på trening. Før de går videre til sitt, kan de gi hverandre en klem. En sånn klem helt på ekte. Jeg snur meg, og treffer ingens øyne. Til tross for denne store heiagjengen, og gjengen min her hjemme, så kjenner jeg på ensomhet. Ensomhet i dager som er helt like.

Jeg er fanget i denne øredøvende stillheten. Denne stillheten jeg trenger, som samtidig kveler meg. Det er ingen som kommer. Ingen stikker innom bare for å si hei. Det kan gå måneder mellom hver gang jeg får besøk. Det er sårt når klemmer som var ekte, har blitt til et ❤ i en skjerm.

Når det går så lang tid mellom hvert besøk, vil jeg at besøket blir bra. Det blir viktig for meg å ha krefter nok til å gi noe tilbake, at jeg også  kan bidra i en samtale. Være ganske lik som jeg var før, slik som de kjenner meg. Jeg tar de i forsvar og unnskylder de som sier de har dårlig samvittighet for at det er lenge siden, og sier jeg forstår. Jeg kjenner jeg ikke har lov å stjele av noens tid hvis jeg er for dårlig til å bidra. Det er skummelt å slippe noen inn hit hvor det er vondt, for tenk om det blir lenge til neste gang vi sees. Terskelen er skyhøy.
20140328-105341.jpg
Jeg trenger å rive ned disse veggene. Jeg trenger å åpne opp. Jeg trenger luft før jeg kveles. Ropene mine er så høye, de er helt uten lyd. Alle disse tårene som faller. Jeg vet ikke om de er sanne eller om de ikke finnes. Det er ingen som ser. Ingen som hører. Det hender jeg ligger på gulvet og ønsker noen kom da. Jeg skulle ønske noen kom når jeg ikke har krefter til å holde dette lille spede forsøk på et forsvar oppe. Jeg skulle ønske noen kunne komme å bare være stille med meg. Komme og gi meg en klem om jeg er i senga. Kanskje kommer tårene da, og kanskje de blir ekte. Den klemmen som er virkelig, betyr så mye mer enn et hjerte eller en tommel opp eller en stjerne. Det er den som når helt inn. Vi må ikke glemme ekte.

Verden må ikke være så redd for å forstyrre. Vi må forstyrre hverandre mer. Jeg må tørre å slippe inn. Like mye som jeg trenger venner å le sammen med, trenger jeg venner å gråte med. Ikke kom fordi du synes synd på meg. Ikke kom fordi du har dårlig samvittighet. Kom fordi jeg er en god nok venn, selv når jeg nesten ikke finnes.

Jeg tror de stundene vi er sammen helt uten ord, hvor stillheten og det som er vondt aksepteres, er de stundene som betyr mest. Kanskje er det da alt det andre blir enda mer ekte?

 

Advertisements

Alene sammen

«Her er ulltøyet. Jeg legger det i baggen. Har du husket solkrem og solbriller?»
Fireåringen har allerede solbrillene på. Snurrer rundt og rundt på gulvet og teller baklengs fra tjue, gang på gang. «Når skal vi dra? Pappa, nå må vi dra snart!» Lykken er stor hos fireåringen. Jeg suger til meg alle forventningene, ser på gleden i ansiktet hans. Han kan nesten ikke vente på å komme seg til vinterfjellet. Han skal stå på ski, og spille spill på hytta. Bindestrek i yatzy er minst like bra som alt annet. Jeg klemmer og kysser litt ekstra. Åtteåringen er allerede på hytta og venter. Hun har allerede fortalt opprømt om at hun var den første jenta som har hoppet fra taket altså… De kommer til å få en fin helg! Jeg drar setebeltet over setet, mens fireåringen bare skal smake på den ene kjekspakka. Kysser en siste gang, og han har akkurat tid til å si hadet mamma. Jeg ser bilen kjører avgårde, og jeg går inn, låser døren. Stille. Tårer. Alene. Alene i ferien igjen…

Smeltende snø på vinduet

Smeltende snø på vinduet

Det høres deilig ut, gjør det ikke? Tid helt for seg selv, gjøre ingenting. Kunne krype opp i sofaen, og nyte stillheten om du vil. Dra på shopping i fred, invitere venner til middag og vin. I hverdagen med jobb, trening, barnas fritidsaktivteter, lekser og den «selvforskyldte» tidsklemma, er det noen ganger den ultimate drømmen. Nå, er det det ultimate tegnet på at jeg ikke egentlig er helt med. Jeg er alene som syk, samme hvor mye vi står sammen. Det som allikevel stikker mest; Dette er akkurat det jeg trenger.

Det er noe ensomt i det å være syk. Selv sammen med andre kan jeg kjenne meg alene. Noen ganger er det skallet mitt som er tilstede med de andre, og jeg selv klarer ikke henge med. Jeg observerer hva de andre gjør, men får det egentlig ikke helt med meg. Her hjemme, når labyrinten holder meg fast, så er jeg alene selv om hele gjengen min er her sammen meg. Når lyder og bevegelse gjør vondt, og sengen er eneste løsning. Lyset slukkes, dyna fanger, døren lukkes. Jeg hører familielivet som går sin vanlige gang der nede. Da er jeg alene selv når vi er sammen.

Redningen for mange som er syke eller ensomme er sosiale medier. Det har vært redningen for meg, særlig denne vinteren hvor jeg stort sett har levd innenfor de samme veggene hele tiden. De turene jeg har ut, er stort sett for det nødvendigste, og i hverdagen er tiden jeg har med familien min, med barna, den absolutte første prioritet. Det er lite plass til sosial aktivitet i tillegg til det. Men, på nett kan jeg delta på mine premisser. Jeg har fått venner, ja virkelig venner, som jeg aldri har truffet. Det kan kanskje virke naivt å tro at det er ekte, for de som står utenfor i det virkelige livet og ser, men jeg har funnet mennesker og opplevd et samhold som har betydd veldig mye for meg. Jeg gleder meg til vi en dag treffes på ekte.
De sosiale mediene bringer med seg en annen side også. Det er dager jeg kjenner det sårt og vondt og skrolle meg nedover på facebook. Det blir så tydelig at livet der ute fortsetter, det fortsetter helt ubemerket av at jeg ikke lenger er der ute i det. Jeg ser bilder av venner som er sammen, ser navn som tagges på kafe, alle de deilige treningsøktene. Alle de stedene hvor jeg også skulle ha vært med, nysminket og festklar, på kjøkkenet klar for venneinnrykk med middag og vin og drinker eller med ungene i akebakken, eller i svett treningstøy. Hvis bare alt hadde vært annerledes…

Et perspektiv jeg ikke engang har tenkt på tidligere, er hele dette nye nettverket mitt av venner, som tydelig viser sin støtte og omsorg over nett, er mennesker mine venner i livet der ute ikke vet hvem er. På samme måte som jeg kan føle det ekskluderende å se livet der ute gå sin gang, kan det sosiale livet på nett, som for meg er så inkluderende, føles «truende» og ekskluderende for de andre der ute.
20130221-161848.jpg

Det er ikke til å feie under teppet, at det stadig blir lengre mellom invitasjonene, naturlig nok. Det er en kombinasjon av nesten alltid svaret nei fra min side, men jeg mistenker også en frykt for å forstyrre. Det er lett å tenke at det er nok best for meg som er syk, at jeg får si i fra når jeg er klar og har overskudd til å finne på noe. I mens så vokser den terskelen seg høyere og høyere. Den terskelen for å spørre om noen vil være sammen med meg de gangene jeg føler meg alene eller har overskudd. Livet der ute det fortsetter som vanlig, det ser jeg jo, og veien til å føle seg glemt er veldig kort.
Det er flere grunner til at denne terskelen blir høy. Jeg har på en måte ingenting å bidra med lenger. Jeg kan ikke planlegge en venninnekveld flere uker i forveien, og forventer ikke at alle skal kunne slippe alt de har i hendene de gangene jeg plutselig skulle orke. Alt må nå skje på mine premisser. Jeg kan ikke bli med på kino, eller møtes i Oslo for en lunch. De må helst komme hit til meg. Ikke under omstendigheter som før, med middag og sene kvelder. De må kanskje tåle at jeg må kaste de ut etter kort tid, fordi jeg ikke klarer allikevel. Jeg må kanskje legge meg ned selv om de er her, ja gud forby om jeg må det. Tilslutt blir det så mange «tenk om» og «kanskjer» at det er jeg som lager den avstanden fra meg til de andre mye større enn den trenger å være. Jeg vet jo at jeg har gode venner som setter pris på den lille tiden de får med meg, langt her inne et sted så vet jeg det. Det er bare så vanskelig å huske på selv. Det er så lett å glemme, for dette med alenehet og ensomhet, det er så forferdelig vanskelig å snakke om.

Jeg våknet en morgen denne helgen alene, og kjente ikke igjen meg selv. Jeg hadde snakket med en på nett kvelden før om nettopp dette temaet, og fikk spørsmålet; er det angsten for ikke orke, eller det at du ikke orker selv som gjør det vanskelig? Og det er nok en blanding, men mye av det vanskelige i det for min del er at jeg ikke kan planlegge. Jeg måtte virkelig gå i meg selv, og stille meg spørsmålet; hva er det verste som kan skje? Jeg kan jo bli avvist, og finne ut at alle vrangforestillingene jeg lager om meg selv er sanne. Kanskje er jeg virkelig glemt. Naturlig nok valgte jeg sosiale medier som min arena for invitasjon, i all den sårbarhet det egentlig er. Dette er hva jeg skrev:

Er det noen av dere som vil joggebukse-henge med meg i den andre sofaen min i kveld, eller i morgen kveld? Vi trenger ikke si stort, og sovner du på sofaen er det helt greit, det er mulig jeg gjør det samme:) I tillegg til mitt selskap, kan jeg også friste med sjokolade, kaffe, te. Jeg har også vin for de som måtte ønske. Jeg vet hvor vanskelig det er å motstå dette fantastiske tilbud, så det er første mann til mølla, og jeg har kun plass for to-tre av dere. :0) (det er idol-plikt/hgvm-plikt, tanketom underholdning, forbud mot politiske diskusjoner og dype filosofiske samtaleemner som vertinnen vil falle ut av)

Og jeg fikk besøk. Jeg hadde en utrolig hyggelig kveld i går, sammen med min venninne. Hun hadde med take away mat fra restauranten som vet hva de skal lage til meg bare vi sier nummer 41. Vi pratet, og vi så på hver gang vi møtes. Jeg i joggebukse, halvt liggende i sofaen. Jeg trengte ikke si at nå må du nesten gå fordi nå orker jeg ikke mer, men jeg vet at det hadde vært greit det også. Jeg har nettvenner som gjerne vil være med meg, bare vi hadde bodd nærmere. Jeg har også venner fra verden utenfor labyrinten, som setter pris på hver lille mulighet vi får. Ja, jeg ble sliten av besøk, men det ga påfyll et sted i hjertet som jeg kan leve lenge på. Veldig lenge på.

20130221-161424.jpg
Alene er et tema som er vondt, sårt og vanskelig å snakke om. Det ties ofte, og ligger et tabu å tynger over det hele. Det er en diger enorm elefant i rommet som ingen vil snakke om. Det bør snakkes om, fordi det løser så mye. Akkurat nå skal ikke jeg snakke så mye mer om det, fordi jeg har allerede fått klemmer og kyss av en lykkelig gjeng som har kommet hjem fra skiturer og fjelluft. Huset mitt er ikke lenger stille.

Jeg er ikke alene. Jeg er sammen med dere gjennom nettet. Jeg har fått nye venner som jeg aldri ville blitt kjent med hadde det ikke vært for situasjonen jeg er i. Jeg har venner som er nær selv når vi ikke er sammen, som er nær når vi er sammen. Når vi er sammen er det som om vi aldri har vært fra hverandre. Jeg har gjengen min her med meg, jeg er ikke lenger alene. Jeg er takknemlig for hver og en av dere.