Litt nærmere meg selv

I morgen er det ett år siden min søknad om BPA ble registrert hos Ski kommune. Jeg har skrevet mye om hele den prosessen tidligere, se lenker nederst. Jeg står fremdeles uten et passende tilbud om hjelp, og saken fremdeles er uavklart. Dette til tross for at jeg i juli fikk medhold i klage fra fylkesmannen.

Denne sommeren var så fin. Det kan ha vært varmen og sola, eller at en av disse naturlige svingningene var på en opptur akkurat da. Jeg hadde noen av disse dagene hvor jeg kunne kjenne igjen meg selv. Det er en veldig god følelse å kjenne igjen seg selv. Jeg hadde saltvann i håret to ganger denne sommeren. Da vi kom hjem fra en liten ferietur, pakket jeg ut av bagger og satt på klesvasken, ja faktisk tok alt ferieskittentøyet helt selv. Da så mannen min og jeg på hverandre, vi smilte og sa til hverandre, er det sånn her det er å være to?

Men det er nå slik med bølger, at de er ikke på topp særlig lenge. Labyrinten min satt opp glassvegger, jeg kom dit men ikke lenger. Og der stod jeg, og så verden fortsette uten meg, og jeg lurte på om noen i det hele tatt hadde lagt merke til at jeg hadde vært der. Jeg kjente ensomheten og tomheten, og avstanden til alt der ute vokse. Men så kom endelig brevet i posten fra fylkesmannen som gjorde at jeg trodde på denne høsten. Jeg trodde på denne høsten…

Håp, på en måte

Det er vondt å miste seg selv. Denne lille spe følelsen av å få være i nærheten av den jeg egentlig er. Den som jeg vet at finnes her inne et sted, men som holdes fanget i en kropp som ikke orker. Veggene i labyrinten blir tettere og høyere, og jeg kan ikke lenger se ut. Jeg gjør valg mellom det jeg ikke skal behøve velge mellom. Jeg må prioritere hvert minste lille skritt. Jeg ønsker meg så veldig å kunne velge fritt.

Jeg ønsker meg nesten mer enn alt å kunne velge uten å måtte velge. Velge flere ting på samme dag. Jeg ønsker å være en del av noe der ute. Jeg vil kunne velge å lage middag, og til og med handle til den middagen og jeg vil velge når. Og tenk om jeg også kunne klare å spise middag sammen med gjengen min, selv etter alt det. Jeg ønsker meg å dusje når jeg selv ønsker, og gjerne samme dag som jeg skal noe, fordi jeg liker å se fin ut. Jeg ønsker meg å være frisk nok. Jeg ønsker å være litt nærmere meg selv, for nå er avstanden så stor. I det brevet, som gjorde at jeg trodde på denne høsten, lå en nøkkel til en dør med håp.

Det er en vanskelig prossess å innse og innrømme og akseptere at jeg trenger hjelp. Vi trenger hjelp. Hadde vi bare trengt hjelp til å vaske huset, så hadde det vært greit, men det er så mye mer omfattende enn det. Det handler jo ikke om at jeg skal få hjelp så jeg kan få være syk i fred, men det handler om verdighet. En mulighet til å velge selv. Bestemme selv. Min mulighet til å komme litt nærmere meg selv. Til å være frisk nok.

Høst

Det er en absurd følelse å finne livet sitt målt som et tall. Det som er verdighet for meg, måles i verdier i kroner for dem. Selvom jeg har dette brevet med håp, så er det noen andre som har nøkkelen. Det gjør vondt å tenke på at på et kontor, ikke mer enn 400 meter fra her jeg ligger, så sitter det to stykker og de klarer ikke helt å bestemme seg om jeg er verdt det. Jeg vil ikke ha denne offerrollen de gir meg, hvor jeg må kjempe og mase, krangle og gråte. Denne ekle følelsen de gir av at jeg er uten verdi. Jeg vil være verdt noe selv om jeg er syk. Jeg er er menneske, ikke et tall på ett papir.

For hva gjør jeg når jeg ikke har krefter til å kjempe mot disse to på et kontor? Jeg har ikke orket å kjempe denne høsten. I dette brevet med håp, står det at fylkesmannen ikke ønsker å legge føringer for hvor mye eller hvordan, men sier klart hva jeg har krav på, og at kommunen skal finne ut dette sammen med meg. Men kommunen vil ikke finne ut av dette sammen med meg, de har ikke engang kontaktet meg, men venter på en føring fra fyllesmannen fordi de ikke vil fatte et nytt vedtak. Hva gjør jeg da? Da ligger jeg her og venter, og kjenner jeg forsvinner lenger og lenger vekk fra meg selv. Venter på at dette kvelertaket de holder på meg skal forsvinne.
Jeg vil bare komme litt nærmere meg selv.

 

Vil du lese mer om denne prosessen, så kan du lese:

Rammer meg selv

Hva er min verdi?

Vennligst vent

Av allmenn interesse

Tap og vinn med samme sinn

Særlig! Jeg kunne like gjerne sagt «saklig», for dette innlegget kommer til å inneholde en del om min trass. Tap og vinn med samme sinn, du liksom…

I det siste innlegget om samvittighet, så skrev jeg om det å bli min egen bestevenn. Det handler nok ikke bare om hvordan jeg skal snakke til meg selv, men også om hva jeg gjør for meg selv. Jeg kan nemlig kunsten å krangle med meg selv. Det er frisk mot syk som krangler høyest. Jeg ønsker å se på meg selv som så frisk som mulig. Jeg er ikke 100% syk, det finnes litt friskt her også. Jeg prøver å stå opp hver dag med blanke ark, uten å dra med for mange av gårsdagens opp eller nedturer. Det er veldig mye lettere å legge igjen nedturene enn oppturene. Den siste tiden derimot har ikke hatt så mange oppturer. Syk har stått og hylt etter oppmerksomheten, nesten samme hva jeg har gjort. Jeg blir stadig overrasket over hvor lite jeg tåler. Jeg tenker at det er et veldig fornuftig syn på et liv med sykdom. Rette fokus vekk fra det som er vondt og som ikke fungerer, og forsøke å gjøre så vanlige ting som mulig, innenfor de rammene som er. Det er allikevel et problem, fordi med utgangspunkt som friskest mulig, når kroppen egentlig er veldig langt fra akkurat det, så mister jeg seierene. Alle disse små tingene som jeg klarer og gjør, de forsvinner i frustrasjonen over tapet, fordi jeg tar de som en selvfølge. Det skulle bare mangle, liksom. Jeg vil helst hoppe over det steget med være glad for det lille, og rett til glad for endelig klare enda mer. Dette selv om jeg er redusert i alt jeg gjør, og ikke lengre klarer gjøre noe som 100% meg selv. Men, jeg gjør allikevel. Bare det fortjener egentlig applaus. Jeg kunne blitt redd. Jeg kunne latt vær å prøve, fordi av erfaring så vet jeg som oftest hva som følger etterpå. Men det vil jeg ikke. Jeg vil ikke la syk bestemme alt, og plutselig en dag så går det jo.

Syk bestemmer veldig mye. Jeg synes jeg følger så mange regler allerede. Jeg lever på en streng diett, for å unngå de tøffeste nedturene, jeg har gitt slipp på trening, på jobb, venner ser jeg en sjelden gang. Jeg er begrenset til dette jeg er nå, og ofrer alle de krefter jeg har i et forsøk på å være tilstede for gjengen min. Selv ikke det går alltid. Her starter trassen. Jeg har nektet å legge inn hvile økter, altså rene meditative hvileøkter uten lyd og lys og alt det der, fordi jeg synes det er så unødvendig. Jeg blir prinsesse Vil-Ikke, og bare prøv å ta fra meg kronen min! For herlighet, jeg gjør jo så lite, skal jeg hvile i tillegg til det lave tempoet jeg allerede holder, så kjenner jeg at det vrenger seg inni meg. Hele meg stritter i mot faktisk. Jeg har akseptert at jeg er syk, og tilpasset meg mye, men jeg vil ikke akseptere alle rammene. Jeg har laget meg et lite forvridd bilde over at det er det eneste jeg har kontroll over fortsatt; jeg legger meg i hvert fall ikke ned før jeg må. Da er det gjerne alt for sent. Det blir det samme forvrengte kontrollbehovet som en med spiseforstyrrelse har iforhold til sin mat. Jeg har klamret meg fast til at dette får ikke syk lov til å vinne. Det føles som et tap å legge meg på lading før jeg egentlig trenger det, selv om jeg vet at det er å vinne. Som fysioterapeut så vet jeg jo at det er nettopp det jeg bør gjøre. Jeg hadde revet meg i håret om jeg hadde hatt meg selv som pasient. Makan til sta og trassig dame.

Heldigvis har jeg såpass med selvinnsikt, pluss en som står på utsiden og dytter meg litt. Som tør å riste meg, til og med når jeg er Prinsesse Vil-Ikke. Jeg innser jo selv, at dette ikke har vært noen suksess oppskrift. Jeg trenger å gjøre noen forandringer. Det må hjelpe, det kan ikke fortsette som nå.

Den store hvilepause konkurransen 2013

Da jeg er så trassig som jeg er, fant jeg ut at jeg må gjøre noe ut av denne «fordømte» hvilinga. Jeg må gjøre det til en konkurranse! Jeg startet i dag. Hviling til tre faste tider, a minimum 30 min hver gang. Høyere aktivitetsnivå som tur ut eller besøk eller symaskin, krever lenger hvile. Hvile er da en form for meditasjon, uten noen andre forstyrrelser. Hver 14 dag, hvor jeg har klart å følge opplegget mitt, så skal det gjøres en forandring her hjemme. Som relativt husbunden meste parten av året, så blir jeg bittelittegranne gal av å se i den samme veggen, flekkene i taket, hakket i gulvet. Ja jeg kunne i grunnen fortsatt og fortsatt. (Målet er nytt kjøkken helt uten at noen andre her hjemme, les min kjære, merker det.) Venner og kjente, det er bare å mobilisere dugnadsånden. Første belønning om 14 dager er male en vegg i stua!

Dette høres kanskje litt rart ut, fordi den indre motivasjonen burde være sterk nok. Jeg burde ikke ha behov for en ytre motivasjon for å få til dette. Den indre motivasjonen mot målet frisk(ere) er sterk. Det er den som får meg opp av sengen stort sett hver eneste dag, samme hvor mørk og tung dagen før har vært. Det er den indre motivasjonen som er den som gjør at jeg holder ut, og reiser meg etter hvert eneste fall. Det er selve drivkraften. Men dette, denne hvilingen, det føles som et tap å godta. Det føles som å tape selv om jeg kanskje vinner. Da gjelder det å gjøre premien synlig og håndfast. Belønning er et helt greit virkemiddel. Den erstatter ikke den indre motivasjonen, men det kommer som et tillegg. Det tenker jeg er lurt. I hvert fall akkurat nå. Heldigvis har jeg barn i trassalder. Heldige meg kan bruke samme knep på meg som på fireåringen.

Tap og vinn med samme sinn? Saklig! Men, om tap kan bli vinn derimot…

 

Klarer du å velge det som er rett for deg, selv når du ikke vil? Det handler om å være sin egen bestevenn.

Hvilken maske er min?

Vi fyller ulike roller i livet, og vi fyller de i ulik grad til ulik tid. Hvilke roller er igjen til meg når jeg er syk? Jeg kan føle jeg ikke fyller noen av mine roller i den grad jeg skulle ønske. Allikevel sitter jeg bakerst i salen og venter spent på om hovedrollen kanskje kan bli min, eller om jeg må være statist for resten av livet… Alle disse rollene, de kommer med masker og kostymer. Vil jeg noen gang finne en som passer perfekt?

Mange roller jeg fylte tidligere har blitt borte. Både kostymer og masker har blitt alt for store, slik at jeg faller igjennom. Roller på jobb, som leder og instruktør, som forelder i klassesammenheng og i barnehage. Venn kan jeg være på avstand. Mamma og kone og kjæreste, de to siste selvsagt med samme mann, fyller jeg ikke lenger slik jeg skulle ønske. Jeg improviserer. De jeg er der for, vil nok si jeg fyller den mer enn godt nok, men jeg skulle gjerne gitt mer. Jeg vil gjerne fylle de til randen og vel så det. I stedet ble jeg tildelt rollen som syk. En rolle jeg bestemt ikke søkte for eller ønsket, men jeg har blitt tredd inn i et alt for trangt kostyme, nesten umulig å få av. Nesten umulig for andre å se. Men jeg kjenner det. Så til de grader kjenner jeg det, at det kan føles som om jeg går inn i en rolle og tar på meg en maske de gangene jeg skal treffe andre, eller skal ut på kafé. Hvis jeg skal i butikken eller ut på tur. Jeg spiller rollen som frisk…

Jeg vil stoppe litt her, for jeg vil snu litt på det. For hva er rollene i dette? Hva er masker og hva er meg? Hva ligger i dette usynlige trange kostymet og uønskede rollen som syk? Mennesker som går forbi meg på gaten og ser meg vil nok ikke først og fremst tenke at jeg er syk. Det synes jeg er fint. De som kjenner meg, mine venner, og familie trenger heller ikke alltid se at jeg er syk. De vet, og de forstår så godt de kan. Det er fint. Den første tiden i denne labyrinten var det vondt og irriterende hver gang noen sa, men «du ser jo så bra ut.» Ja vel, tenkte jeg, det hjelper jo ikke meg noen ting. Nå prøver jeg snu på det, ta det som et dobbelt kompliment, » tenk, jeg klarer det også! Jeg klarer å se bra ut selvom jeg er dårlig!»
Å være syk på en måte som ingen nødvendigvis trenger å se, har nok først og fremst vært vanskelig for meg å forholde meg til. Det har vært vanskelig å senke kravene, slippe skyldfølelsen. Fordi jeg synes det har vært, men også er, vanskelig å forholde meg til, så har det nok vært vanskelig for andre også. Jeg har ikke delt om hvordan jeg har hatt det, eller snakket så høyt om at jeg har vært syk. Ikke før nå i denne lille labyrinten. Noen få har sett meg veldig dårlig, og sånn vil det nok fortsatt være, men det er vel greit, er det ikke? Jeg har hverken noe å bevise eller motbevise for andre. Ting er som de er. Jeg virker ikke så godt som jeg burde. Men jeg er ikke sykdommen. Det finnes også mye som er friskt her. Desverre til tider alt for lite, og for tiden begrenser det seg mest til innebruk. Det trange kostymet til syk, må allikevel ikke få så stor betydning at jeg selv blir helt borte.

En ting jeg lærte i de to årene som leder, og mange år som instruktør, er at jeg kan ikke bli likt av alle. Sånn er det bare. Slik tenker jeg det er nå også. Jeg kan ikke forvente at alle skal forstå noe som jeg ikke alltid klarer å forstå selv heller. Jeg kan ikke få gjort noe med hva andre tenker om meg. Det er bortkastet energi å tenke på hva andre kanskje mener om at jeg ikke er i jobb, at jeg ikke klarer hente i barnehagen, at jeg sjelden klarer si ja til sosiale sammenkomster. Noen vil sikkert ha meninger om hvordan jeg løser mine dager, eller at jeg står opp sent. For noen er det vanskelig at jeg noen dager ser helt frisk ut. Jeg vet det er fordommer der ute. Det vil alltid være de som mener jeg bare må tenke litt positivt, eller ta meg sammen eller at jeg ikke prøver hardt nok, men de fortjener ingen plass i min heiagjeng!
For en liten stund siden var en venninne innom meg en kort stund. Så forteller hun meg at hun har prøvd å lese litt om dette, forsøkt å forstå, men det er så vanskelig. Jeg vet ikke helt sikkert hva hun sa etter det, fordi prøvd å forstå er nok. Det gikk rett til hjertet mitt. Jeg vet ikke om jeg sa det da, men jeg sier det nå; Takk!

Denne rollen som syk er en jeg har fått. Den hverken kler meg eller passer meg. Kostymet er trangt og masken litt matt. Litt blek. Men jeg velger å se på den som en rolle. Den er ikke noe jeg er. Jeg er ingen sykdom, jeg er meg. Jeg vet at det er et utmerket kostyme uten tilhørende maske som henger i skapet. En rolle som passer meg perfekt. En rolle som er helt naturlig. Det hender jeg får lov å være den. Hvor jeg kan gå ut og møte mennesker som den andre kjenner meg igjen som. Det hender også jeg er ute og ikke ser spesielt frisk ut. Begge deler er greit. Det er ingenting å skjule, men jeg har heller ikke noe behov for å vise det.

Noen dager er for kjoler og høye støvletter, andre er for joggebukser. Ofte er det kanskje slik at dagene med kjoler og støvletter er de som burde vært i joggebukse, men det er greit. Det kan føles godt å kle seg litt ut, for å slippe litt vekk fra alt det syke. Så tar jeg kanskje en maske på, men den masken er den fineste jeg har. Den masken er den som er meg.

Bli venn med det jeg hater

I dag er det to år siden. To år siden noe sparket bena vekk under meg. Ristet meg. Tømte meg for styrke og utholdenhet, stolthet og trygghet i den form jeg kjente det fra før. Dro meg vekk fra den eneste meg jeg visste hvem var. For det er nettopp det denne reisen handler om. Finne tilbake noen av delene. Vokse på styrke og utholdenhet i en helt ny betydning. Bli trygg, være stolt. Være meg.

I dag er sår, og selv med de der fine dagene i hjertet mitt, så føler jeg litt ekstra på i dag. For to år har gått, og jeg kan selvsagt håpe at alle gode ting er tre. Håpe at i dette tredje året skal denne reisen i min store lille labyrint ta slutt. Jeg vegrer meg litt i dag. Jeg synes det er vanskelig. Jeg er ikke bitter. Jeg vet at jeg vokser. Jeg har allikevel noe usnakket med dette som er i kroppen min, som ikke vil la meg gå.
Dette gjør vondt…

Kjære det som herjer med meg. Til ME.

Du er feig. Du spiller med skitne triks, du deler ikke, du bare tar!

Du har flyttet inn og tatt over, selv uten invitasjon. Du er ikke ønsket her. Du ødelegger i meg. Det er som om du nyter. Leker med meg. Rister i meg, blir nesten borte og rister i meg igjen. Og der sitter du og ler, med ondskapsfull latter, mens jeg krølles sammen i smerte og tårer.

Du vinner på alle arenaer. Så lett klarer du å gjøre meg til en skygge, til en tilskuer. Jeg sitter ikke engang på benken lenger, men stabler skranglete kasser og står på tå for å prøve se hva som skjer ute i livet. I det virkelige livet. For du tar meg vekk fra alt. Hele tiden holder du fast, med lange spisse fingre. Du borer de i meg, det gjør vondt. Kan du slippe? Hver gang jeg tror du slipper, er i ferd med å la meg gå, tar du meg igjen. Håner meg, kveler meg og holder meg fast til bunnen. Kaster meg inn i tornekratt og vegger jeg ikke ser. Så lett tar du tryggheten min. Håpet mitt. Motet mitt. Så lett gjør du det vanskelig å være trygg. Gjør det vanskeligere å tørre, vanskeligere å tro på at det finnes en vei ut. En vei ut av denne store lille labyrinten du har bygget rundt meg. Hvor veggene lever og flytter på seg. Hvor bunnen stadig viser nye dimensjoner, og det er så lite krefter til å klatre opp igjen.

Du gjør at jeg kryper for deg, vokter meg for neste slag. Jeg lister meg rundt deg, prøver ta hensyn selvom jeg ikke vil. Gi deg akkurat hva du vil ha, selvom det ikke kan gis bort. Jeg gir deg på en måte livet mitt. Lar deg ta muligheter og opplevelser. Du tar friheten. Jeg stiller meg alltid bakerst i køen, og er takknemlig for det jeg får. Jeg gir deg all den smerten du vil ha. Jeg gir deg ensomhet, stillhet, ro, sakte. Jeg lar deg ta venner, fester, jobb. Lar deg ta trening, dansen, energien, og viser deg takknemlighet for de gode stundene med gjengen min. De dagene jeg slipper litt ut. De timene jeg får være tilskuer, leke deltaker i den virkelige verden. Tiden jeg får til å sy. Til å være mamma, kjæreste, en del av familien. En venn.

Men du kan ikke få hele meg! Jeg kommer aldri til å bli deg. Du kan aldri få smilet mitt. Evnen til å le, selv når du fanger, rister, og holder meg nede. Selv når jeg gråter, har lyst til å hyle og skrike, så vil jeg klare å le, smile. Finne de små tingene å smile for, som jeg er sikker på irriterer deg. Jeg vil aldri la deg henvise meg til mørket. Jeg smiler gjennom tårer, finner latter etter gråt, for smilet kan du aldri ta…

Jeg vet at du er her. Du gjemmer deg i hele meg, med ditt lunefulle vesen. Jeg skulle ønske jeg kunne kastet deg ut nå, nå med en gang. Være trygg på at alle de neste stegene jeg tar er mot utgangen av labyrinten. Men jeg kan ikke. Du er der. Her. I meg.
Jeg prøver å forstå deg, men du gjør det så vanskelig. Du flytter grensene mine og gjør labyrinten uendelig. Jeg prøver å ignorere deg, du hyler. Jeg overser deg, du bråker.
Jeg er redd for at jeg må bli venn med deg, for å få deg til å gå. Men du gjør det så vanskelig… Jeg vet ikke hvordan, om jeg klarer. Jeg vil ikke være venn med deg! Jeg vil ikke følge dine regler. Det er vanskelig nok å vite at du er her. Jeg har prøvd å skjule deg for andre, og det har gjort meg så sliten. Jeg er så lei av at du er her, lei av deg! Jeg vil ikke være venn med deg, men vet jeg kanskje må. Jeg kommer aldri til å bli deg. Jeg kommer aldri til å like deg.

Så herfra nå og videre. Jeg har tatt hånden din, og jeg har leid deg ut i lyset. (Kanskje du sprekker som et troll)

Velkommen

Jeg har alltid hatt en fascinasjon for labyrinter. Det er noe vakkert og rolig ved de, men også skummelt og trangt og ikke minst utfordrende. Velkommen inn i min LilleLabyrint.

Jeg har ufrivillig blitt kastet inn i min LilleLabyrint. Selvom den er liten, er den egentlig mye større enn jeg trodde. Husker du det spillet som het labyrint? Kanskje finnes det enda? Det spillet der du skulle komme frem til et sted, men så hadde du brikker du kunne skyve brettet med, slik at veiene forandret seg. Slik er min LilleLabyrint. Veggene forandrer seg. Noen dager bare litt, andre dager mye.
LilleLabyrint er en reise. Min reise. Fra syk til frisk, og alt det som er der imellom. Den vil handle om alle omveiene, feilsteg, om labyrintens mørke hjørner, men også alt det vakre. Alle veiene med lærdom, den dyrekjøpte lærdommen. Alle stiene med øyeblikk, med hverdagsgleder og lykke. For i denne labyrinten finnes tette tornekratt og gjørmehull. Det er mørke ganger hvor veggene nærmest klistrer seg til kroppen og holder meg fast. Men det er også nye stier, muligheter som plutselig åpner seg. Store åpne rom hvor det er plass til å puste, nyte og være med i akkurat det som skjer.

Det er to år siden jeg ble kastet inn i labyrinten. Jeg har ofte trodd jeg har vært nær utgangen, men veggene har flyttet seg, og jeg har blitt dratt tilbake til start. Den siste måneden har utgangen føltes lengre unna enn noen gang. Jeg har snublet og falt, reist meg men falt igjen. Men nå skal jeg altså dele min reise med deg som vil lese. Jeg håper du vil være med på reisen. For jeg skal ut av denne labyrinten. Jeg vet at det finnes en vei.
Det fineste med en labyrint, er at du alltid kan se himmelen. Så lenge jeg kan det så er håpet fortsatt der. Så lenge jeg kan det så vet jeg at det fremdeles er muligheter for at alt det som er der ute, det kan bli mitt igjen også.

Å skrive blogg er nytt for meg, så denne stien blir til som jeg går. Vil du være med på reisen i min LilleLabyrint? Jeg er klar!