Pust inn, pust ut

Jeg puster. Tenk at jeg tåler dette. Tenk at jeg fremdeles står her.

32 ble ikke slik jeg tenkte 32 skulle bli. 33 skulle i det minste bli bedre enn 32, men 33 ble i grunnen enda litt mindre slik jeg hadde tenkt. For 34 så tenker jeg egentlig ingenting. Jeg tenker det skal få være et år for bare være akkurat det jeg er, og kanskje bli meg enda mer.

Den siste dagen i 33 ble ganske så fin, og jeg er så takknemlig for slike dager. Jeg er så glad for at det finnes slike dryss med gode opplevelser. En dag med jenta mi, som har blitt så stor. Så glad for at vi fikk en dag og en natt og en morgen alene, bare oss to. Det var så fint. Så mange fine øyeblikk. I går så vi på film og hadde litt fredag på en tirsdag. I natt har hun ligget nesten oppå meg, og nesten utenfor sengen, og hun har fortalt historier i søvne, og jeg har vel kanskje ikke sovet så mye som jeg burde. I dag har vi hatt en liten fin morgenstund. Mens jeg fremdeles slumret og sov, så holdt hun hånden min. Også så vi på hverandre, og jeg spurte hvilken dag det var. Hun fortalte det var onsdag.

«Jo, men det er vel litt mer enn en onsdag?»

«Ja, du har bursdag….»

«Og da sier man? »

«Gratulerer med dagen» (Det var ikke så viktig egentlig, og det er for så vidt greit.)

» Men i dag blir mamma`n din gamlis altså!»

«Mamma! Du er den yngste mamma`n i klassen altså. Du kan ikke bli gamlis! »

Dagen reddet!

34 får komme med det 34 har å by på. Jeg ønsker det er bedre. Hvis ikke, så vet jeg at jeg er sterk nok. Jeg har jo trent i både 32 og 33. Når man trener så blir man sterkere. Sånn er det bare. Sånn er reglene!
20130221-161424.jpg
I dag er det bursdag, og jeg skal lage kake snart. Jeg er takknemlig for de fine menneskene jeg har rundt meg. Takknemlig for disse fine dagene, nå var det så lenge siden sist.

Jeg har tatt vårskjørt på, og i dag skal bli like fin som i går.

Kanskje jeg får pakke til og med…

Pust inn. Pust ut.

Øyeblikkene…

Advertisements

Gi slipp, kjære!

Jeg er ikke så god på avskjeder. Hverken de lette eller de tunge. Holder det med et ha det? Sees senere? Snakkes? Skal man klemme, i så fall hvilken side klemmes det på? Som sagt, ikke så god på avskjeder. Men denne, den som jeg skal ta nå, den er tung. Det er en slik avskjed med tårer. Med urettferdighet, men også med et lite håp. Som Ole Brum sier;

«Jeg er heldig som har noe som det gjør så vondt å ta farvel med!»

Jeg har lenge visst at dette er riktig. Jeg startet denne prosessen allerede for 7 måneder siden. Kanskje var jeg mer klar da enn jeg er nå, for når jeg leser de ordene; Jeg sier herved opp min stilling… så knyter det seg inni meg. Dette er feil! Dette er urettferdig! Dette er det ikke jeg som har valgt. Det er tvunget frem av det som har tatt plass i kroppen min, som ikke vil forsvinne. Dessverre så vet jeg det er riktig. Selv om det gjør vondt, så er det helt riktig. Jeg skal gi slipp, og det er ikke jeg som forsvinner. Det er bare en epoke som er over. Det vil komme nye muligheter, også for meg.

Jeg er heldig som har fått lov til å ha en jobb, som aldri har føltes som en jobb. En jobb som har gitt meg så mye glede og energi. Jeg har fått lov til å være et sted, som har underbygget min identitet, og styrket de sidene ved meg som jeg anser som meg. Jeg har fått jobbe med mennesker som har inspirert meg, og som jeg har fått lov til å inspirere. Jeg har fått vokse med utfordringer, jeg har fått lov til å feile, og til å prestere. Sammen har vi stått av stormer, og reist oss fra brannruiner, så bokstavelig som det kan få blitt. Jeg er stolt og takknemlig.

Dette skal jeg altså slippe. Tiden er inne, men jeg tviholder. Det er så vanskelig. Det føles som om jeg gir slipp på meg selv, og med et «poff» så blir jeg vekk. Det har vært ankeret mitt. Jeg har laget meg et kunstig lite bilde om at jeg fremdeles er en del av noe, selv om det er lenge siden det har føltes som mitt. Jeg har hatt mitt lille kontor stående der, som har vært et rom for skoene mine. -Når skoene mine er der, så er jeg litt der også. Lenge føltes det som en belastning, å vite at jeg tok opp en plass som noen andre burde ha. En følelse av å være i veien ved å ikke være tilstede. Etter hvert så har det blitt mitt lille halmstrå. Mitt lille strå med minnet om meg som frisk. Når jeg slipper nå, så vet jeg at det ikke lenger er en vei tilbake. Nå starter jeg på nytt…

Making a fresh start -Amanda Cass

Making a fresh start -Amanda Cass

Jeg gir ikke slipp på hverken meg selv eller håpet om å bli frisk.  Jeg gir slipp på følelsen av og hele tiden sammenlikne meg selv med hva jeg har vært. Det har vært vanskelig å skulle komme tilbake til et sted, hvor jeg har vært den som har stått på høytallerene og heiet, og jeg nå er den som har problemer med å komme meg opp trappen til sal 2. Det er ikke sikkert det har vært så vanskelig for andre, men for meg så har det vært tungt. Stadig møte andres minne om meg, og svare på spørsmål om jeg ikke vil være med på time? Kom igjen å bli med a! Har du bare avspenning nå? Når skal du inn i salen igjen? Der står jeg og tvinger frem et smil, svarer så godt jeg kan, og egentlig er usikker på om jeg klarer å gå hjem selv. Jeg vet at det er veldig lenge til jeg vil kunne klare å se på meg selv som frisk der hvor jeg alltid har vært sterk. Der hvor jeg har vært mitt beste. Jeg vet også at veien til å finne noe som jeg kan gjøre, hvor jeg kan se på meg selv som frisk nok til å klare, den er kortere. Og det er det det handler om nå;
Bli frisk nok for livet.

Jeg skulle ønske at når jeg nå gir slipp, så var det for å skifte grep, og holde fast i noe nytt. Det kan jeg ikke. Nå skal jeg være modig, og stå i det jeg står i. Jeg ønsker meg mest av alt en hverdag, og den hverdagen skal få komme først. En hverdag med tid til gjengen min, med plass for noe mer. Jeg tror nok at det finnes noe der ute som det står navnet mitt på, som bare venter på at jeg skal bli klar. En dag så ser jeg det, og da skal jeg gripe. Det finnes noe der ute som er ment akkurat for meg.

Til alle dere som vet hvem dere er: TAKK!