Det går fint

«Det går fint…»
Av og til tror jeg munnen min er forhåndsprogramert til at disse tre ordene må ut først! Noen ganger er det også riktig, for det er ikke sånn at det alltid er feil. Det kommer bare helt an på hva jeg sammenlikner med.

Jeg har et ganske godt grunnlag for å kunne si at det går fint i de aller fleste sammenhenger, nettopp fordi jeg vet hvor veldig dårlig det kan være. Hvis jeg, endelig, er ute og noen spør meg hvordan det går, så går det fint… Jeg er jo ute. I øyeblikket er det fint, men det er helt avgjørende hvilket perspektiv jeg klarer ta med meg.

Det går fint. De der fine dagene har blitt flere. Labyrinten viser sin lyse side. Der hvor det er litt mer luft, litt mindre tornekratt. Det er klart det går fint. Jeg synes allikevel disse dagene er vanskelige. Kassene under meg står stødigere, men jeg står fortsatt på tå for å se ut. Jeg slipper litt ut gjennom vinduet, men det blir ikke så mye større. Kanskje går det videre, kanskje står jeg snart ikke lengre på tå, men skrittene er så små. Jeg merker de ikke lenger. Jeg kommer hit, men ikke videre. Samme hvor jeg snur meg og hvilken vei jeg vil ta, så flytter veggene seg og sperrer meg inne.
Sperrer meg inne her hvor jeg blir tre år, og trasser. Her hvor jeg ikke får viljen min, og starter teste grenser. Jeg ser meg selv som en av de treåringene som ligger på gulvet i butikken og hyler ved isdisken. Smeller i dører og krangler med meg selv. Jeg vil mer! Jeg vet grensene ikke skal testes alt nå, for jeg har vært her veldig mange ganger før. Her hvor terskelen heves, men kroppen ikke henger med. Her hvor viljen og håpet begynner å konspirere og kroppen lures med på krumspring og morsomheter den ikke er klar for. Jeg er ikke så vanskelig å lure!

Jeg må velge mitt perspektiv. Det hender jeg føler jeg er litt på siden av meg selv, for å slippe kjenne på det jeg står i. Det er urettferdig. Det er ikke jeg som skal flytte ut. Jeg leter etter et sted å plassere det som er vanskelig, slik at jeg fortsatt kan si det går fint. Slik at jeg kan si det som meg, og ikke på siden av meg selv.
Jeg har et lite vindu som jeg noen dager kommer litt ut igjennom. Lenge var det ikke noe vindu i det hele tatt. Det går fint.
Jeg kan ikke sammenlikne med hvordan alt var før jeg ble syk. Jeg kan ikke sammenlikne meg med alle andre. Jeg må kjenne på hvordan det er nå. Hvor jeg er nå. Ja, det begrenser seg litt hvor lenge jeg klarer ta på meg krone for hver gang jeg har satt på en klesvask. Jeg vil så gjerne mer, men det går fint selvom jeg ikke klarer alt. Det er en fin ting, det at viljen fremdeles er her. Tenk hvor trist det ville vært uten.

Jeg vil fortsette å si det går fint, men det betyr ikke at det ikke er vanskelig.
Men jeg er heldig, jeg er menneske. Jeg klarer begge deler!

Vinter og terskel

Jeg elsker vinter.
Jeg elsker røde roser i kinnene på vinterglade barn.
Se snøen som faller, og glitrende snøkrystaller.
Jeg elsker vinterlyset. Kjenne kram snø under skoene, og lyden det lager.
Elsker de iskalde dagene, hvor det er varmt og godt og trygt å komme inn.

Denne vinteren derimot, den herjer med meg! Jeg har ikke tenkt å fortelle så veldig mye om reisen som allerede er gjort, for jeg vil vi skal reise i labyrinten sammen. Men jeg kan si at siden slutten av november kan jeg telle på en hånd hvor mange ganger jeg har vært utenfor huset. Jeg har stort sett forflyttet meg, hvis jeg har flyttet meg, fra seng til sofa, og har jeg vært riktig så heldig har jeg tatt en tur innom spisebordet ved kjøkkenvinduet mitt også. Jeg kan vel si jeg har vært fanget i labyrintens tornekratt og gjørmehull, og veggene har ikke bare sperret for meg, for at jeg skal krasje i de, det har føltes som om de har tatt fart for å krasje med meg.
Så hvordan fortsetter jeg fra der? Jeg er fremdeles skjør. På de to første ukene i januar har jeg vært ute en gang, og ble liggende i sengen i to dager etter det.

Terskelen senkes. Den terskelen som kan fortelle meg om det har vært en god dag, den blir lavere og lavere. Da er det lett å bli glad. Da er det de små tingene som betyr noe. De dagene jeg klarer å sitte ved middagsbordet sammen med gjengen min. Klarer å være i samme rom som barna når de leker. Kan sitte i sofaen og se TV med min kjære. Kanskje jeg til og med har hatt symaskinlykke på dagen. Sist uke tok jeg meg selv i å bli litt lykkelig av å sette på klesvasker! Jeg sa det til min kjære, «jeg lurer på om denne gleden over vaskemaskin-og tørketrommelprestasjoner varer når jeg blir frisk?» Jeg håper på en måte det…

For meg så handler det om å ikke bli redd. Legge igjen de dårlige opplevelsene, men prøve å lære av de. Aldri ta de med meg videre og la de bli regler. Litt det samme blir det med de gode dagene når alt er skjørt og ustabilt også. Ta med gleden og det fine i hjertet mitt, men starte neste dag med blanke ark. Jeg øver på å være i hver dag akkurat som den er. Forvente minst mulig. Også kan jeg nok fortelle ganske mye om hvor vanskelig det er, særlig når dagene er gode, men ikke akkurat nå.

I dag er blank, og fin. I dag skal jeg ut! Jeg har lovet, selvom noe av det jeg har lært hardest er at jeg aldri mer skal love noe, jeg har altså lovet åtteåringen at vi skal gå til sentrum og hun skal få ta hull i ørene. Det er jo noen ting en mamma må få være med på, sant? Som bare jentene kan gjøre sammen. Jeg gleder meg! Til å pakke meg inn i skjerf og jakker. Til å ta på vintersko. Til å kjenne kram snø under skoene.
Jeg elsker jo egentlig vinteren.