Savne seg selv

Har du noen gang savnet deg selv?

Jeg savner meg. Jeg savner å være meg med hele meg, ikke bare stykkevis og delt, av og til og innimellom. Savn er vanskelig. For kanskje er jeg mer meg enn noen gang? Mer sårbar og ærlig. Mer tilstede når jeg kan.

I starten da jeg var syk var det naturlig at jeg skulle bli frisk igjen ganske snart. Jeg følte jeg var satt på benken, men jeg kunne fremdeles komme inn en gang iblant. Være med på å dra i land en seier. Nå har veggene i labyrinten vokst seg så høye, og jeg slipper ikke lenger ut. Jeg står på innsiden alene. Stabler vaklende kasser oppå hverandre for å prøve å se hva som skjer der ute, ute i det som er livet. Og noen dager er kassene stødig, og jeg kan hvile hodet på kanten for å se og nyte. Noen dager også kjenne på det, føle det, være i det. Jeg er heldig. Men noen dager raser kassene sammen, og det er som om alt det der ute ikke er mitt. Avstanden er for stor…

20130116-171057.jpg
Jeg savner på en måte alt.
Jeg savner å stå opp før de andre i huset. Dusje lenge, og liste meg ned. Høre små og litt større føtter der oppe, som er klare for en ny dag.
Jeg savner gjøre åtteåringen klar for skole, og nyte en kaffe etter hun har gått. La fireåringen leke litt hjemme, før vi rydder på plass, og kjører i barnehagen.
Jeg savner å gå til jobb. Møte blide venner og kollegaer, og alle medlemmene som både vil og kanskje egentlig ikke vil trene.
Jeg savner å motivere, inspirere, leke.
Jeg savner kontoret mitt. Skoene mine. Den sure lukten på kontoret på grunn av alle skoene…
Jeg savner galskapen og gleden i salen. Trykke play på musikken, trinnene, energien, gleden! Ikke vite om det er bassen eller pulsen som dunker hardest.
Jeg savner å se en sal full av smil som gjør akkurat det jeg har bestemt de skal gjøre. Se de mestrer!
Jeg savner å pynte meg bare fordi jeg vil pynte meg.
Jeg savner sene kvelder med venninner. Lage mat, drikke vin og prate tull. Danse på bordet, og kanskje litt under bordet, være litt full. Jeg savner ikke dagen derpå… Nei, det savner jeg ikke.
Jeg savner det impulsive. Jeg savner å være mamma, kjæreste, kone og venninne med hele meg. Være med på turer, på opplevelser, lage minner. Dra på kafé bare fordi vi kan. Bake kake på en tirsdag. Ha snøballkrig og lage engler i snøen.

Å bære på savn hele tiden er for tungt for hjertet. Så når kassene raser og labyrinten blir for høy, så prøver jeg å se på himmelen. Dette kommer tilbake. Kanskje ikke alt, men noe. Jeg kommer tilbake.

For livet det er akkurat nå, og for meg så er det dette. Jeg er takknemlig og jeg er heldig. Jeg har en gjeng som står sammen med meg og er glad i meg, og deler klemmer (nesten) når jeg vil. Jeg har venner som ser meg for den jeg er, selvom jeg føler jeg er borte. Jeg har verdens beste heiagjeng som hjelper, trøster, tuller. De heier og rister litt i meg når det trengs.

Jeg var ute i går og kjente kram snø under skoene. Jeg smiler, selvom jeg savner meg selv.

20130116-161554.jpg

<

Advertisements