Løft blikket. Kan du se noe nytt i dag? Kjenne, føle, smake… Være.
Klarer du å være i øyeblikket?
Jeg synes det er så vakkert når det snør. Det er som om alt det hvite gjør hele verden myk. Pakker inn alle skarpe kanter og harde lyder. Jeg drømmer om å ligge på ryggen i snøen, se opp mot den mørke vinternatten og kjenne snøfnugg som treffer ansiktet. Snøfnugg… Det er lenge siden jeg virkelig så et snøfnugg. En snøkrystall som er helt unik i seg selv, akkurat som oss. Da jeg var barn kunne jeg stå ute og vente på at en enslig snøkrystall skulle lande på votten min, bare for å se den smelte. Det er lenge siden jeg virkelig har sett en snøkrystall…
Jeg kjenner når jeg strekker meg om morgenen. I senga, så lang jeg er. Prøver å vekke en kropp som ikke vil våkne. Men har du kjent på øyeblikket etterpå? De sekundene hvor kroppen får slippe tilbake til sin opprinnelige form og du kan puste igjen. Kjenn på de. Kjenn på pusten.
Jeg øver på å være i øyeblikkene. Kjenne på de med hele meg. Stoppe opp. Se. Lytte. Smake. Føle. Livet kan bli en vane. Uka en transportetappe fra mandag til fredag. først når fredagskvelden kommer får pusten slippe til og skuldrene senkes. Min reise i denne labyrinten kan ikke bare bli en transportetappe til det som skal bli bedre. Jeg kan ikke vente på livet, selvom det er dager jeg må. Det finnes mye som er bra akkurat nå. Det finnes vakre øyeblikk og det finnes vonde øyeblikk. For det er ingen regel at øyeblikk kun skal være gode. For egentlig er vi vel aldri mer tilstede enn i det øyeblikket vi skjønner at hammeren treffer tommelen istedet for spikeren. Da er det som om verden går i sakte film og vi vet hva som kommer. Vi har kjent det før.
Jeg vil ikke samle på de vonde øyeblikkene. De da labyrinten fanger meg og drar meg tilbake, lengre unna livet der ute. Men jeg tør kjenne på de. Tør kjenne når jeg faller, tør å være trist. Men jeg vil ikke samle på de.
Jeg vil samle på klemmer og på smil. Jeg vil få øyeblikket da fireåringen kryper opp til meg i senga bare for å ligge inntil, jeg vil få det øyeblikket til å gå i sakte film. Det øyeblikket da åtteåringen tok etter hånden min da vi var ute, eller når hun setter seg inntil meg i sofaen og sier, hei mamma. De stundene hvor min kjære og jeg bare er stille sammen, eller de gangene han bare holder rundt meg bare fordi han ser jeg trenger å bli holdt. De øyeblikkene vil jeg samle på. Den perfekte kaffekoppen. Den første biten av en sjokolade. Svarttrosten med sitt knallgule nebb i hagen min.
Jeg vil stoppe opp og løfte blikket. Puste. Senke skuldrene. Ta inn det vakre, legge tilside det vonde. Hver dag. Ikke vente til fredagskvelden.
Så, kanskje jeg skal ut å virkelig se en snøkrystall i dag…
Hvordan klarer du å ta vare på øyeblikkene?
Allerede nå, og ikke vente til i kveld.
LilleLabyrint 