Tap og vinn med samme sinn

Særlig! Jeg kunne like gjerne sagt «saklig», for dette innlegget kommer til å inneholde en del om min trass. Tap og vinn med samme sinn, du liksom…

I det siste innlegget om samvittighet, så skrev jeg om det å bli min egen bestevenn. Det handler nok ikke bare om hvordan jeg skal snakke til meg selv, men også om hva jeg gjør for meg selv. Jeg kan nemlig kunsten å krangle med meg selv. Det er frisk mot syk som krangler høyest. Jeg ønsker å se på meg selv som så frisk som mulig. Jeg er ikke 100% syk, det finnes litt friskt her også. Jeg prøver å stå opp hver dag med blanke ark, uten å dra med for mange av gårsdagens opp eller nedturer. Det er veldig mye lettere å legge igjen nedturene enn oppturene. Den siste tiden derimot har ikke hatt så mange oppturer. Syk har stått og hylt etter oppmerksomheten, nesten samme hva jeg har gjort. Jeg blir stadig overrasket over hvor lite jeg tåler. Jeg tenker at det er et veldig fornuftig syn på et liv med sykdom. Rette fokus vekk fra det som er vondt og som ikke fungerer, og forsøke å gjøre så vanlige ting som mulig, innenfor de rammene som er. Det er allikevel et problem, fordi med utgangspunkt som friskest mulig, når kroppen egentlig er veldig langt fra akkurat det, så mister jeg seierene. Alle disse små tingene som jeg klarer og gjør, de forsvinner i frustrasjonen over tapet, fordi jeg tar de som en selvfølge. Det skulle bare mangle, liksom. Jeg vil helst hoppe over det steget med være glad for det lille, og rett til glad for endelig klare enda mer. Dette selv om jeg er redusert i alt jeg gjør, og ikke lengre klarer gjøre noe som 100% meg selv. Men, jeg gjør allikevel. Bare det fortjener egentlig applaus. Jeg kunne blitt redd. Jeg kunne latt vær å prøve, fordi av erfaring så vet jeg som oftest hva som følger etterpå. Men det vil jeg ikke. Jeg vil ikke la syk bestemme alt, og plutselig en dag så går det jo.

Syk bestemmer veldig mye. Jeg synes jeg følger så mange regler allerede. Jeg lever på en streng diett, for å unngå de tøffeste nedturene, jeg har gitt slipp på trening, på jobb, venner ser jeg en sjelden gang. Jeg er begrenset til dette jeg er nå, og ofrer alle de krefter jeg har i et forsøk på å være tilstede for gjengen min. Selv ikke det går alltid. Her starter trassen. Jeg har nektet å legge inn hvile økter, altså rene meditative hvileøkter uten lyd og lys og alt det der, fordi jeg synes det er så unødvendig. Jeg blir prinsesse Vil-Ikke, og bare prøv å ta fra meg kronen min! For herlighet, jeg gjør jo så lite, skal jeg hvile i tillegg til det lave tempoet jeg allerede holder, så kjenner jeg at det vrenger seg inni meg. Hele meg stritter i mot faktisk. Jeg har akseptert at jeg er syk, og tilpasset meg mye, men jeg vil ikke akseptere alle rammene. Jeg har laget meg et lite forvridd bilde over at det er det eneste jeg har kontroll over fortsatt; jeg legger meg i hvert fall ikke ned før jeg må. Da er det gjerne alt for sent. Det blir det samme forvrengte kontrollbehovet som en med spiseforstyrrelse har iforhold til sin mat. Jeg har klamret meg fast til at dette får ikke syk lov til å vinne. Det føles som et tap å legge meg på lading før jeg egentlig trenger det, selv om jeg vet at det er å vinne. Som fysioterapeut så vet jeg jo at det er nettopp det jeg bør gjøre. Jeg hadde revet meg i håret om jeg hadde hatt meg selv som pasient. Makan til sta og trassig dame.

Heldigvis har jeg såpass med selvinnsikt, pluss en som står på utsiden og dytter meg litt. Som tør å riste meg, til og med når jeg er Prinsesse Vil-Ikke. Jeg innser jo selv, at dette ikke har vært noen suksess oppskrift. Jeg trenger å gjøre noen forandringer. Det må hjelpe, det kan ikke fortsette som nå.

Den store hvilepause konkurransen 2013

Da jeg er så trassig som jeg er, fant jeg ut at jeg må gjøre noe ut av denne «fordømte» hvilinga. Jeg må gjøre det til en konkurranse! Jeg startet i dag. Hviling til tre faste tider, a minimum 30 min hver gang. Høyere aktivitetsnivå som tur ut eller besøk eller symaskin, krever lenger hvile. Hvile er da en form for meditasjon, uten noen andre forstyrrelser. Hver 14 dag, hvor jeg har klart å følge opplegget mitt, så skal det gjøres en forandring her hjemme. Som relativt husbunden meste parten av året, så blir jeg bittelittegranne gal av å se i den samme veggen, flekkene i taket, hakket i gulvet. Ja jeg kunne i grunnen fortsatt og fortsatt. (Målet er nytt kjøkken helt uten at noen andre her hjemme, les min kjære, merker det.) Venner og kjente, det er bare å mobilisere dugnadsånden. Første belønning om 14 dager er male en vegg i stua!

Dette høres kanskje litt rart ut, fordi den indre motivasjonen burde være sterk nok. Jeg burde ikke ha behov for en ytre motivasjon for å få til dette. Den indre motivasjonen mot målet frisk(ere) er sterk. Det er den som får meg opp av sengen stort sett hver eneste dag, samme hvor mørk og tung dagen før har vært. Det er den indre motivasjonen som er den som gjør at jeg holder ut, og reiser meg etter hvert eneste fall. Det er selve drivkraften. Men dette, denne hvilingen, det føles som et tap å godta. Det føles som å tape selv om jeg kanskje vinner. Da gjelder det å gjøre premien synlig og håndfast. Belønning er et helt greit virkemiddel. Den erstatter ikke den indre motivasjonen, men det kommer som et tillegg. Det tenker jeg er lurt. I hvert fall akkurat nå. Heldigvis har jeg barn i trassalder. Heldige meg kan bruke samme knep på meg som på fireåringen.

Tap og vinn med samme sinn? Saklig! Men, om tap kan bli vinn derimot…

 

Klarer du å velge det som er rett for deg, selv når du ikke vil? Det handler om å være sin egen bestevenn.

Det går fint

«Det går fint…»
Av og til tror jeg munnen min er forhåndsprogramert til at disse tre ordene må ut først! Noen ganger er det også riktig, for det er ikke sånn at det alltid er feil. Det kommer bare helt an på hva jeg sammenlikner med.

Jeg har et ganske godt grunnlag for å kunne si at det går fint i de aller fleste sammenhenger, nettopp fordi jeg vet hvor veldig dårlig det kan være. Hvis jeg, endelig, er ute og noen spør meg hvordan det går, så går det fint… Jeg er jo ute. I øyeblikket er det fint, men det er helt avgjørende hvilket perspektiv jeg klarer ta med meg.

Det går fint. De der fine dagene har blitt flere. Labyrinten viser sin lyse side. Der hvor det er litt mer luft, litt mindre tornekratt. Det er klart det går fint. Jeg synes allikevel disse dagene er vanskelige. Kassene under meg står stødigere, men jeg står fortsatt på tå for å se ut. Jeg slipper litt ut gjennom vinduet, men det blir ikke så mye større. Kanskje går det videre, kanskje står jeg snart ikke lengre på tå, men skrittene er så små. Jeg merker de ikke lenger. Jeg kommer hit, men ikke videre. Samme hvor jeg snur meg og hvilken vei jeg vil ta, så flytter veggene seg og sperrer meg inne.
Sperrer meg inne her hvor jeg blir tre år, og trasser. Her hvor jeg ikke får viljen min, og starter teste grenser. Jeg ser meg selv som en av de treåringene som ligger på gulvet i butikken og hyler ved isdisken. Smeller i dører og krangler med meg selv. Jeg vil mer! Jeg vet grensene ikke skal testes alt nå, for jeg har vært her veldig mange ganger før. Her hvor terskelen heves, men kroppen ikke henger med. Her hvor viljen og håpet begynner å konspirere og kroppen lures med på krumspring og morsomheter den ikke er klar for. Jeg er ikke så vanskelig å lure!

Jeg må velge mitt perspektiv. Det hender jeg føler jeg er litt på siden av meg selv, for å slippe kjenne på det jeg står i. Det er urettferdig. Det er ikke jeg som skal flytte ut. Jeg leter etter et sted å plassere det som er vanskelig, slik at jeg fortsatt kan si det går fint. Slik at jeg kan si det som meg, og ikke på siden av meg selv.
Jeg har et lite vindu som jeg noen dager kommer litt ut igjennom. Lenge var det ikke noe vindu i det hele tatt. Det går fint.
Jeg kan ikke sammenlikne med hvordan alt var før jeg ble syk. Jeg kan ikke sammenlikne meg med alle andre. Jeg må kjenne på hvordan det er nå. Hvor jeg er nå. Ja, det begrenser seg litt hvor lenge jeg klarer ta på meg krone for hver gang jeg har satt på en klesvask. Jeg vil så gjerne mer, men det går fint selvom jeg ikke klarer alt. Det er en fin ting, det at viljen fremdeles er her. Tenk hvor trist det ville vært uten.

Jeg vil fortsette å si det går fint, men det betyr ikke at det ikke er vanskelig.
Men jeg er heldig, jeg er menneske. Jeg klarer begge deler!