Desperat nesten

Det er trangt. Det er så inderlig trangt!
Jeg vil ikke innse at de fine dagene er over. Prøver febrilsk å klatre gjennom kratt, late som at jeg ikke skrapes opp. Det er fortsatt bra. Det går fremdeles fint. Så snubler jeg. Labyrintens lange grener griper etter meg, og veggene flytter seg, stenger alle åpninger som er. Kommer nærmere og nærmere. Klistrer seg til kroppen min, og holder meg fast med lange spisse fingre som borrer seg inn i meg. Jeg har vondt… Jeg ristes og kastes fra side til side. Reiser meg opp igjen så fort jeg kan, for det går jo fremdeles bra. Dette er ikke sant. Jeg mister det ikke nå. De har kommet for å vare… Gå videre, gå videre. Jeg holdes fast. Kommer ingen vei. Vet ikke hva jeg kjemper mot så lenge jeg bare kjemper mot meg selv. Når labyrinten først fanger, så er det bare jeg som taper av å kjempe.
Jeg legger meg ned, lar meg bli tatt og jeg sovner…
20130219-124545.jpg
Jeg kjenner på desperasjonen. Det gjør så ufattelig vondt å miste så lite. Å gå fra dager som har hatt plass, til dager som igjen blir trange er det tyngste av alt. Jeg kjenner på desperasjon, på frustrasjon, på sorg og på trist. Jeg trenger fri. Jeg drømmer om litt fri fra meg selv. Legge kroppen min igjen i sengen, og reise bort uten meg. Det går ikke. Jeg er her med meg hele tiden. Også kommer tårene. Det er ikke lenger til å unngå. De kommer tilslutt. Når jeg skjønner at jeg glipper taket. Kjenner det fine som sklir ut mellom fingrene mine. Sakte glir dagene avgårde, og jeg er nesten ikke lenger i dem.

Det er greit, er det ikke? Å kjenne på frustrasjon, kjenne på desperasjonen av å være fanget i meg selv. Være trist. Jeg tror det er sunt. Ja, jeg tenker positivt. Jeg kjenner på både små og store gleder, men jeg tør også å kjenne på det å være trist. Så trist at jeg vil gi opp. Grave meg et stort hull som jeg kan gjemme meg i til alt blir bra igjen. Jeg gjør det jo ikke.
Det må ikke bli så viktig å tenke positivt, møte alle prøvelser og motganger med et smil, slik at vi ikke lenger vet hva sorg og tristhet er. Det er naturlig. Det må ikke bli slik at jeg skal få skyldfølelse fordi jeg ikke klarer tenke positivt nok, hvis jeg gråter ut min frustrasjon. Jeg tør kjenne på det triste, på den mørke og vonde sorgen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt at nå gir jeg opp, nå vil jeg ikke mer, nå orker jeg ikke mer. Jeg gjør det jo ikke. Det er jo livet liksom…

20130203-150952.jpg

«Down in the dumps» -Amanda Cass

Jeg kjenner oftest på sorgen alene. Jeg synes det er vanskelig å slippe den løs foran andre, og kanskje er det nettopp det som er noe av grunnen. Frykten for å ikke tenke positivt nok. Hva vil den andre tro? Jeg kan ikke gjøre noe med hva andre tror eller tenker. Jeg vet hva jeg har selv. Jeg har plass til det som er trist. Jeg har en plass for det som er vanskelig, frustrerende og desperat nesten. Det er plass for sorgen over det jeg mister. Noe annet ville vært rart. Den plassen jeg har til det, får aldri lov til å bli for stor. Jeg klarer å sette pris på det jeg gjør, det jeg får til og til alle hverdagens små gleder. Det betyr ikke at jeg ikke har lov til å være trist over alt det jeg mister. Alt har sin plass og sitt sted. Jeg kan kjenne på det, ta det i mot når det kommer, også kan jeg legge det vekk igjen. Jeg vet godt hva det er. Jeg vet godt hvor jeg har det. Jeg velger derfor ikke bære på det hele tiden, jeg orker ikke bære på det hele tiden. Det gjør vondt å være trist. Jeg har det best med meg selv når jeg er glad.

Ett skille går det her allikevel. Det er viktig for meg å ikke falle i sorgen og tristhetens feller av selvmedlidenhet og bli et offer. Det er ikke synd på meg, jeg skal være sterkere enn dette. Det er min kamp i denne rare form for kamp jeg kjemper. Jeg har alltid tenkt at det å kjempe seg tilbake fra sykdom, det kjempes med nebb og klør. Med svette og tårer. Her har jeg fått den lateste kamp av de alle. Jeg kjemper en kamp hvor litt er alt for mye, og ingenting egentlig er nok. I kampen er det plass til alle følelser. Det er en del av livet. Det er ikke de tårene jeg gråter eller de dagene jeg er lei, som avgjør hvorvidt jeg blir frisk eller ei. Eller kanskje er det det. Jeg tror i hvert fall om jeg aldri hadde kjent på de, så ville de kommet og tatt meg igjen en dag.

20130219-124647.jpg

I look up to you -Amanda Cass

Så til deg som gråter i kampen din. Til deg som tør å vise at du er svak.
Til deg som kjemper en kamp som ikke skal kjempes, men bare væres.
Til deg som kjemper en kamp du vet du kanskje ikke vil vinne.
Til deg som har mistet en arm, et bryst eller et ben.
Til deg som sloss mot det mørke i deg selv, mot tanker eller troll som ikke finnes.
Til deg som er helt frisk.
Det er greit. Det er greit å være trist. Det er greit å være desperat nesten.
Også er det lov å være glad og lykkelig allikevel og samtidig.
Jeg har skrevet det før, og jeg skriver det igjen;
Vi er heldige, vi er mennesker. Vi klarer begge deler!