De tomme sidene

«Jeg skal ingen ting før jul», sa jeg, også lo vi litt. Det er lettest sånn. Spøke det vekk. Jeg tror det er vanskelig å forstå all sorgen som ligger i en tom kalender. 

Jeg hører ikke til noe sted lenger. Jeg er ikke en del av noe, slik jeg var før. For jeg har også vært som alle andre. Jeg hadde også noen å spise lunch med på kafé. Jeg hadde kollegaer, og møter på jobb. Sommerfester, og julebord. Jeg hadde venninner som kom på besøk, både med og uten familie. Jeg inviterte og jeg ble invitert. Jeg hadde det også sånn at jeg så frem til en frihelg. Jeg hadde velfortjent ferie, for tro meg, ferie har en helt annen betydning når du har noe å gå tilbake til. 

Jeg hadde venner jeg så hver dag. Noen så jeg hver uke. Noen sjeldnere, kanskje noen ganger i året. Nå kan det gå måneder mellom hver gang jeg ser noen. Noen er det år siden jeg har sett. Noen har jeg ikke sett. 

Jeg er ikke i noens innerste sirkel lenger. De der ute har fremdeles noen å spise lunch med. Det er andre venner som kan komme på besøk og inviteres. Andre som kan drikke vin, eller ta en løpetur eller dra på hyttetur. Der ute blir ingens kalender tom fordi om min er. 

Og her sitter jeg og blar i de tomme sidene med datoer på, også hører jeg alle disse stemmene som sier at du er fremdeles deg selvom du er syk. Også tenker jeg, er jeg egentlig det? Jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke føles sånn. Man skulle kanskje tro at etter snart seks år med sykdom, ville jeg stå sterkere i meg selv enn noen gang. Nærmere hvem jeg er. Tryggere på hvem jeg er. Men denne høsten føler jeg meg lenger unna enn noen gang. Jeg føler meg ribbet for alt jeg trodde var meg. Plukket fra hverandre, og jeg leter litt desperat etter delene mine igjen. For å lappe meg sammen. Jeg behøver å bli meg igjen. Jeg savner meg. 

Denne høsten har handlet om, og handler forsåvidt fremdeles om, å søke ufør.

U F Ø R. 

Jeg føler det lyser i panna mi. En aura av nederlag. Jeg skulle aldri hit. Men her er jeg. Jobb og kollegaer og noe å gå til, er ikke lenger på toppen av lista. Det har blitt til en bonus. Ikke noe jeg kan regne med, med det første. «Det er ikke for alltid», sier dem. Mest for å trøste, for de ser skrekken i øynene mine. «Nei, det er ikke det,» svarer jeg, men vet ikke helt om jeg klarer tro på det her jeg er nå. For jeg vet jeg er hvem jeg er, ikke hva jeg gjør. Men jeg lover, at det du gjør styrker så mye av hvem du er. Det betyr mye å ha folk rundt seg. Være en del av noe. Ha kollegaer som sier hei. Få lov til å klage over togstreik eller den første frosten på bilruta om morgenen. Ha noe å ta ferie fra.  

Jeg vet jeg er meg fremdeles. Ett eller annet sted finnes jeg jo. Jeg leter etter stoltheten. Styrken. Motet. Denne høsten har stjålet det, og etterlatt meg som en skjør og gjennomsiktig ting. Som ett av disse bladene som har falt, som aldri fikk farge. 

Det er en kamp å telle seiere i en foss av tap. Det er vanskelig å finne meg i alle disse tomme sidene med datoer på. 
(På siden med datoen for i dag skal jeg skrive en seier: skrevet blogginnlegg igjen. ) 

Advertisements