Hvor går jeg nå?

Det er rart hvordan jeg føler meg kan snu så raskt. Følelsen fra bra til dårlig går så fort, også tar det så lang tid å snu dette tilbake igjen. Jeg snakker ikke om hvordan kroppen fungerer, fordi dette svinger kontinuerlig, og kanskje er det nettopp det som gjør det så vanskelig å stå i. Det er vanskelig å stå i all denne uforutsigbarheten. Denne uforutsigbarheten gjør noe med selvfølelsen min og hvordan jeg ser på meg selv. Så fort det kan snu, fra bra til dårlig.

Det var bra nå. Jeg var stolt. Kronen var godt plassert på hodet, jeg hadde startet noe som var bra. Jeg har et prosjekt, noe som betyr noe. En plan for dagene mine, med symaskinlykke, luer for MEandYou, og det føltes så godt. Du vet, denne følelsen av å gjøre noe av betydning, denne følelsen som jeg kjenner fra jobb. Jeg gjør det jeg tror på og som er så viktig for meg, jeg strekker meg mot frisk. Jeg kjenner igjen denne følelsen fra frisk. Igjen går jeg i samme felle som så mange ganger før, som da jeg skulle starte jobbe, som da jeg skulle ha to timer i uka sist høst, som da jeg sa ja til å ha time denne våren, jeg tror på at ved å tenke frisk, strekke meg mot frisk, så blir jeg frisk. Sånn er det jo bare, det er sånn det er. Så enkelt, så greit.

I`ll be there for you Amanda Cass

I`ll be there for you
Amanda Cass

Denne gode følelsen tar jeg med meg inn i labyrinten, og kjenner på de gode dagene. Fredag kjørte jeg bil igjen for første gang på 4-5 måneder. Jeg prøvde senger med åtteåringen min, og vi hentet fireåringen tidlig i barnehagen. Ekte mammalykke. Men, det skurrer. Det går ikke så lett som jeg vil. Labyrinten lager hindringer. Dytter meg i siden, vil ha meg til å falle. Kroppen krangler. Konsentrasjonen forsvinner. Jeg forsvinner. Jeg trekker meg inn i skallet mitt og gjemmer meg selv om jeg er tilstede. Prøver å skjerme meg og klamrer meg fast i den gode følelsen. Jeg er stolt, det er bra. Kjenn på mammalykken, den deilige søndagsmorgenen. Men jeg krymper og krymper. Jeg dyttes stadig over ende, faller, reiser meg, faller, kommer meg opp i knestående. Jeg trekker meg unna de jeg er glad i, for jeg orker ikke ha noen i nærheten. Det blir trangt. Alt blir så trangt, og jeg kjenner på panikken. Jeg trenger å finne utgangen nå. Jeg klarer ikke stå i dette lenger. FRISK, hvor er du? Til slutt går det ikke lenger, også er det en lue som ble sydd opp ned som knekker meg. Det er en oppvaskmaskin som ikke er tømt som får all frustrasjonen min utover seg (og den som ikke har tømt den, selvsagt). Det er en veltet kaffekopp over nystrøket duk ved kjøkkenbordet som får meg til å gi opp. Jeg orker ikke mer. Jeg har fått nok.

Det er selvsagt ikke disse situasjonene som egentlig knekker meg, men det er så lett å ta tak i disse håndfaste tingene når jeg bare stanger. Hvorfor skjer dette når jeg synes det er så bra? Med en veltet kaffekopp er jeg redusert til en liten prikk av en skjør skapning som gråter så veldig lite modige tårer over en opp ned lue. Da jeg i tillegg ble matforgiftet søndag kveld så var nederlaget komplett. Ett eller annet sted sitter de som styrer denne labyrinten og ler av meg. Dette som er i meg, som elsker å se meg tape, flirer hånlig. Jeg må jo være det enkleste bytte på denne jord. Hvorfor orker jeg egentlig mer? Kan jeg ikke bare synke ned i det lille hullet og bli der til alt er over?

Fanget

Fanget

Hvor går jeg nå? Fra dette lille gjørmehull, med kroppen dekket av seig masse som gjør det nærmest umulig å bevege seg. Hvorfor blir det så vanskelig når det er så lett? Hvorfor blir jeg så forbanna lei, når jeg endelig klarer litt? Det er jo ikke kaffekoppen eller lua eller oppvaskmaskinen som drar meg ned i dette lille hull. Jeg møter min egen utilstrekkelighet. Rett i mot meg kommer den, og møter meg alle veier hvor jeg går. Jeg virker ikke som jeg skal. Jeg tenker som frisk, men fungerer ikke som det. Jeg får smaken av litt, og vil så inderlig ha smaken av mer. Til slutt blir jeg kvalt av følelsen av å skulle være fornøyd med det lille jeg klarer. Selvsagt er jeg det, og jeg pakker det inni hjertet mitt, men jeg vil ha mer. Jeg vet også at dette lille jeg klarer, til og med dette lille, det tar kreftene mine. Alle de krefter jeg har, og vel så det. Det skal ikke være som dette. Jeg skal jo ikke bli sliten av å sy. Jeg skal ikke bli liggende i sofaen etter endelig ha hentet i barnehagen, for så å aktivisere med film. Men det var det det var plass til, det var ikke plass til mer. Sånn er det bare, men sånn det bare er, er ikke alltid mulig å godta.

I dette lille gjørmehull er det ikke noe godt å være. Det er alt for mange tårer, det er alt for mye savn. Hvor går jeg nå? Det er ikke min skyld, denne utilstrekkelighet som jeg kjenner. Selv når jeg synes jeg gjør så mye riktig, så er kroppen så feil. Puste… Jeg kan gjøre noe med hva jeg kjenner. Det er sånn det er. Jeg er bra nok som jeg er, selv i denne skjøre kropp. Opp med hodet. Lete etter kronen, og reise meg igjen. Det er en bra ting at jeg vil ha mer, men det kan ikke få ødelegge for meg nå. Jeg vil fortsette å strekke meg mot frisk, og holde på denne gode følelsen, men jeg må huske å ha kronen på selv når det ikke går så lett. Selv i de dager som bare vil krangle, for så å reise meg igjen.

Det tar lenger tid å komme opp enn å brytes ned, men jeg gir ikke opp selv om jeg gir opp. Det skal visst bli bra til slutt.