Vente på våren

Det finnes dette mørket på bunnen som er stort og skummelt. Dette mørket som venter på å fange meg. Det vil gripe tak rundt nakken, og trekke meg ned med hodet først. Det vil pakke meg inn i mørkt og kaldt og ensomt. Det vil rive meg opp i filler, og la meg ligge der nede i hullet mitt. La meg bli borte. Usynlig. Glemt.

Hver gang jeg faller,  kjenner jeg dette kalde gufset som griper tak i meg. Jeg kjemper for å holde hodet oppe, og kjenner hvordan det trekker rundt føttene mine. Det klamrer seg fast rundt anklene, og drar i meg. Jeg kjenner på fristelsen for å falle hele veien ned. Det virker trygt på en måte. Gjemme meg vekk når jeg ikke vil at noen skal se meg. Det er nok en plass for meg der nede. Et lite hull jeg kan forsvinne i, og bli borte for meg selv. Kjenne hvordan tankene vil ødelegge meg, bit for bit. Hvor skummelt kan det være? Jeg er jo alt ødelagt. Hvor mye skal jeg tåle? Hvor lenge må jeg holde ut?

Intouch With my feelings -Amanda Cass

Intouch With my feelings -Amanda Cass

Jeg ser at våren kommer.
Jeg ser knopper på trærne.
Kjenner solen som varmer.
Fuglene kvitrer, og lyden av snø som smelter, sildrer i bakgrunnen.
Er det vakkert?
Alt dette brune og råtne fra høsten som snøen har gjemt for oss.
Er det vakkert?
Jeg kjenner det ikke, all denne energien som solen skal gi. Den sparer ingenting til meg. Kroppen min vil ikke våkne!
Kanskje jeg skal la meg fanges i mørket?

Dette mørket som jeg kjenner, det finnes ikke. Det er ikke ekte. Det er noe jeg lager hver gang jeg faller. Hver gang jeg er lei og frustrert og sliten av alt som er sykt. Men, det er ikke ekte. Det som er ekte er lyden av små og litt større barneføtter som løper mot døren. Som drar i håndtaket, og som løper meg overende så fort de kommer inn, med de mykeste klemmene i verden. Disse små barnehendene som fletter seg inn i mine. Myk barnehud som kryper inntil meg i sengen om morgenen, bare for å ligge litt akkurat der, bare litt inntil. Jeg har min kjære som ringer meg fra påskeferie og sier at «jeg vil hjem til deg jeg. Vi reiser hjem i kveld.» Og selv om jeg forteller at jeg nesten bare ligger, og ikke er noe særlig gøy å være sammen med, så vil han hjem til meg allikevel. Hver dag så hvisker han til meg; «Jeg elsker deg.»

Tenk at noen elsker meg, selv som jeg er nå.
Selv når jeg er hele meg, men hele meg ikke engang er halv,
så ser han meg. Holder på meg. Venter på meg.

Kjærleik

Kjærleik

Jeg kan ikke noe for det, jeg synes våren er vakker. Alt dette brune, våte og gjørmete. Alle disse nakne trærne som står der og strekker seg mot solen. Nakne og uredde står de der, fordi de vet det blir bra. Alt dette brune og våte, som snart blir grønt. Knopper av blomster som gjemmer seg litt til, som kanskje holder igjen litt lenger akkurat i år. De spretter snart opp i grøfter og skogkanter. De vet det, jeg vet det og.

Jeg har dette mørket rundt føttene, som forsøker å fange meg. Som vil slepe meg langs bunnen og holde meg fast. Jeg vil ikke ned. Akkurat som våren, så venter jeg på livet. Jeg strekker meg mot solen. Jeg vet det blir bra. Ikke nå. Ikke i morgen. Men en gang, så blir det bra. På veien dit så blir det bedre.
Ikke akkurat nå. Nå venter jeg på våren. Det er det som er ekte.

Advertisements

Vonde gode håp

Våren melder sin ankomst. Det har vært knallblå himmel over labyrinten i flere dager nå. Lyden av fuglekvitter i trærne om morgenen. Det herlige lyden av snø som smelter. Sol som varmer i ansiktet. Drømmen om vårsko mot bar asfalt. Snart de første vårblomstene. Knopper på trærne. Det ligger en forventning i luften. Forventning om noe nytt, en ny mulighet. Forventning om bedre tider.

Kjære kropp, du kan komme ut av dvale nå!

Jeg tar meg selv i å legge så store forventninger til denne våren. Det er skummelt. Jeg har ingen garanti for at det vil bli noe bedre. Jeg vil gjerne tro på det, selv om fallhøyden øker jevnt med graden av snøsmelting og lysere dager. Jeg skal være ærlig, vårfølelsen i denne kroppen lar vente på seg.

Våren kommer der ute

Våren kommer der ute

Det går ikke leve uten håp, gjør det vel? Jeg tror ikke det. Det må spares en plass til håpet i hjertet nesten samme hvor mørkt og håpløst det virker. Det er vondt, og med stor risiko, å bære det fremst slik jeg gjør nå. På samme måte som bekymringer ikke gjør dagen i dag noe godt, så kan håpet også fjerne i dag fra i dag. Dagen i dag er det jeg har, jeg kan bruke tiden min på å vente og håpe at det skal bli bedre, men det kan også gjøre så jeg mister noen fine øyeblikk akkurat nå. Det handler selvsagt ikke om å legge håpet dødt, men ikke bære det fremst med hjertet hele tiden, fordi det gjør så grusomt vondt å håpe.

Fra tid til annen så dukker det opp historier om  mirakelkurer i media. Vi har alle noen som kjenner noen som har blitt friske av de merkeligste ting. For den som har blitt frisk er det ikke merkelig i det hele tatt. For de som står ved siden av den som har blitt frisk, så kan det oppfattes som latterlig at andre ikke vil prøve det samme. Når man er syk så MÅ man jo prøve alt for å bli frisk?

Før helgen dukket det opp nok et slikt innslag i media. Medisinen som har blitt holdt «skjult» for pasientene, som ingen leger ser ut til å kjenne til. Medisinen er uten bivirkninger, billig i drift, men dessverre ikke vitenskapelig bevist at har noen effekt. Ingen bevist effekt selv om flere pasienter hevder at det har endret deres hverdag. Jeg har jo ingenting å tape? Hvorfor stod jeg ikke på legekontoret dagen etter at dette programmet ble sendt og ba om resept, klar for å prøve i det minste? Vil jeg ikke bli frisk? Jeg må jo prøve alt?

Nei, jeg må ikke prøve alt. Jeg har prøvd mye, og jeg gjør fremdeles alt det jeg kan for at min hverdag skal være så bra den kan. Det er ingen tvil om at mitt høyeste ønske er å bli frisk.  Det gjør vondt dette håpet, alt dette håpet og den troen jeg legger i det jeg prøver. Jeg vil så gjerne at det skal virke. Og håpet blir ikke bare mitt alene. Jeg har en familie som håper med meg. Barn som håper med meg. Jeg ser gleden deres de dagene som er gode, og de trenger ikke si noe for at jeg skal forstå frustrasjonen deres de gangene jeg fanges. Det ligger et håp og et ønske og en drøm i, tenk om dette er hva som skal løse alt? Slik som denne våren. Slik som forrige vår. Sist sommer. De nye vitaminene, akupunkturen. Den riktige maten. Jeg kunne fortsatt og fortsatt…

Min umiddelbare reaksjon var at dette skal jeg selvsagt prøve, helst allerede i går. Like stort som ønsket om virkning, kommer frykten for nok en skuffelse. Bekymringen for å bli skuffet er kanskje en fordel, fordi det eneste jeg kan få er en positiv overraskelse. Med håpet er det jeg kan få nok en skuffelse, hvis dette er enda en ting som ikke vil virke…  Jeg legger mye energi og krefter i det jeg prøver. Hvis jeg nå bestemmer meg for å prøve dette også, så må jeg også tåle å bli skuffet. Jeg taper litt i meg selv med alle disse tingene som ikke hjelper. Alt dette jeg gjør som ikke gir de resultatene jeg ønsker meg. Jeg skal tåle å tape litt igjen, selv om det kanskje ikke ser ut som om jeg har noe å tape. Akkurat nå er jeg ikke klar for det, men jeg forstår godt de som prøver og de som tør. For meg, kanskje det kommer med våren…

Vårblomster

Vårblomster

Jeg heier på forskning! Jeg vet det er meget dyktige mennesker der ute som leter etter svar på hva det er som holder meg fast her inne i labyrinten. Jeg holder øyne og ører åpne for hva som skjer i forskningsverdenen, uten at det er det jeg fokuserer mest på i min hverdag. For meg så er det viktig å overlate den jakten til de som vet hva de driver med. Skal jeg desperat lete etter en kur på egenhånd er jeg redd det kan sluke mitt nærvær i nå. I en leten etter en kur, i en søken etter alt som skal bli bedre, kan jeg også ende opp med at ingenting noen gang vil bli godt nok.

Det er ikke bra nok akkurat nå, men så er det en gryende vår… Snart kommer knoppene på trærne, og hestehovene i grøftene. Hvitveis i skogbrynet. Den er jo deilig denne våren. Solen som varmer. Fregner i fjeset. Våren med alt sitt håp. Nye muligheter. Ny start.

Jeg lar det stå til, og jeg håper på våren så godt som jeg kan.

Kjære kropp, det er på tide å komme ut av dvalen!

Vil du være med på å holde mitt og mange andres håp i live?
MEandYou samler inn penger til forskning på ME. Forskningen på Haukeland har vist svært lovende resultater.

Du kan lese mer om denne innsamlingen og forskningen HER.