Løft blikket. Kan du se noe nytt i dag? Kjenne, føle, smake… Være.
Klarer du å være i øyeblikket?
Jeg synes det er så vakkert når det snør. Det er som om alt det hvite gjør hele verden myk. Pakker inn alle skarpe kanter og harde lyder. Jeg drømmer om å ligge på ryggen i snøen, se opp mot den mørke vinternatten og kjenne snøfnugg som treffer ansiktet. Snøfnugg… Det er lenge siden jeg virkelig så et snøfnugg. En snøkrystall som er helt unik i seg selv, akkurat som oss. Da jeg var barn kunne jeg stå ute og vente på at en enslig snøkrystall skulle lande på votten min, bare for å se den smelte. Det er lenge siden jeg virkelig har sett en snøkrystall…
Jeg kjenner når jeg strekker meg om morgenen. I senga, så lang jeg er. Prøver å vekke en kropp som ikke vil våkne. Men har du kjent på øyeblikket etterpå? De sekundene hvor kroppen får slippe tilbake til sin opprinnelige form og du kan puste igjen. Kjenn på de. Kjenn på pusten.
Jeg øver på å være i øyeblikkene. Kjenne på de med hele meg. Stoppe opp. Se. Lytte. Smake. Føle. Livet kan bli en vane. Uka en transportetappe fra mandag til fredag. først når fredagskvelden kommer får pusten slippe til og skuldrene senkes. Min reise i denne labyrinten kan ikke bare bli en transportetappe til det som skal bli bedre. Jeg kan ikke vente på livet, selvom det er dager jeg må. Det finnes mye som er bra akkurat nå. Det finnes vakre øyeblikk og det finnes vonde øyeblikk. For det er ingen regel at øyeblikk kun skal være gode. For egentlig er vi vel aldri mer tilstede enn i det øyeblikket vi skjønner at hammeren treffer tommelen istedet for spikeren. Da er det som om verden går i sakte film og vi vet hva som kommer. Vi har kjent det før.
Jeg vil ikke samle på de vonde øyeblikkene. De da labyrinten fanger meg og drar meg tilbake, lengre unna livet der ute. Men jeg tør kjenne på de. Tør kjenne når jeg faller, tør å være trist. Men jeg vil ikke samle på de.
Jeg vil samle på klemmer og på smil. Jeg vil få øyeblikket da fireåringen kryper opp til meg i senga bare for å ligge inntil, jeg vil få det øyeblikket til å gå i sakte film. Det øyeblikket da åtteåringen tok etter hånden min da vi var ute, eller når hun setter seg inntil meg i sofaen og sier, hei mamma. De stundene hvor min kjære og jeg bare er stille sammen, eller de gangene han bare holder rundt meg bare fordi han ser jeg trenger å bli holdt. De øyeblikkene vil jeg samle på. Den perfekte kaffekoppen. Den første biten av en sjokolade. Svarttrosten med sitt knallgule nebb i hagen min.
Jeg vil stoppe opp og løfte blikket. Puste. Senke skuldrene. Ta inn det vakre, legge tilside det vonde. Hver dag. Ikke vente til fredagskvelden.
Så, kanskje jeg skal ut å virkelig se en snøkrystall i dag…
Hvordan klarer du å ta vare på øyeblikkene?
Allerede nå, og ikke vente til i kveld.
LilleLabyrint 
For en vakker og ettertenksom tekst!
Å leve i øyeblikket er en kunst som krever trening og erfaring. Du formidler det så fint her. Verdien av øyeblikkene og hva som gjør at de fester seg til minnet.
Jeg er så glad for at du begynte å blogge! Jeg håper du kjenner at det virker, at det får deg til å føle deg vel?
LikerLiker
Ja, det krever øving! Og når man får til kan man legge verdi i nesten alt!
Jeg har jo skrevet en del ganske lenge, men det er jo noe helt annet å dele ut i verden da. Men jeg har jo fått så mange gode tilbakemeldinger og støtte, og da er det jo verdt det.
Takk for at du leser!
LikerLiker
Takk for muligheten til å ta del i dine tanker.
Jeg bruker mange tanker på å leve i nuet.
Lykkes innimellom ganske bra, men det er mange «forstyrrelser på linja».
Men det er nå meg. Ikke så viktig i denne sammenhengen.
Ville bare si at det var en nytelse å lese fra deg.
Don’t ever stop !
LikerLiker
Takk for at du leser!
Det krever trening, og det er ikke alltid det er så lett.
Jeg så virkelig en snøkrystall i dag ❤
LikerLiker
Jeg håper du tenker på å samle bloggene til en bok for du skriver virkelig vakkert . Vil dele med deg og dine følgere et flott dikt: Regner med at dette går an å gjengi i en intern dialog?
Lykken av Benny Andersen
Der er noget særlig ved lykken
man kan blive helt glad
når man møder den
men også beklemt
står stille lidt
lister sig så varsomt frem
som i et mindefelt
og hver gang man sætter foden ned
uden at ryge i luften
glemmer man enten at nyde lykken
eller blir sur over ikke at vide
hvor længe den varer
så når modgangen endelig melder sig
er det en lettelse
som om man er kommet i sikkerhed
det er nu skammeligt
for der er noget særligt ved lykken
som man ellers ikke møder
måske ligger fejlen dèr
man kender for lidt til den
burde sætte sig mere ind i den
jeg tror det er en træningssag.
LikerLiker
For et vakkert dikt. Det handler jo om å være nå, ikke forvente for mye, ikke bekymre seg for det som enda ikke har skjedd.
Tusen takk for så fin tilbakemelding. Jeg har ikke tenkt så langt som bok altså, men i denne labyrinten vet jeg jo aldri hva som skjer.
Takk!
LikerLiker
Du skriver flott – og gir meg virkelig noe å tenke på!
LikerLiker
Takk Astrid.
LikerLiker
Er det noe jeg har erfart er det at alt det vonde jeg har opplevd sakte blir rundere i kantene og noen ganger glemt. De sterkeste minnene er de fine, de vakre ordene jeg fikk eller den klemmen fra den eneste ene. Så fortsett å samle på de, så håper jeg om noen år at det vonde har en diffus form. klem!
LikerLiker
Åhh! Men det er så sant! De vonde viskes litt ut, slik at vi ikke helt husker hvor vonde de er. Men tørre å kjenne på de der og da tror jeg er viktig, hvis ikke kommer de nok og tar oss en dag. Men tør vi kjenne på de trenger vi ikke samle på de, og da blir det større plass til de fine. Jeg har tenkt å skrive mer om akkurat det en dag…
LikerLiker
Når det gjelder dårlige dager/erfaringer så er det utrolig praktisk med dårlig og selektiv hukommelse! – selvforsvar. Endelig en fordel!
I hver gode periode har jeg helt glemt det dårlige som skjedde.
LikerLiker
Smiler! Det er rart hva noen gode dager gjør! Jeg blir like overrasket hver gang over hvor dårlig jeg blir når jeg krasjer igjen!
LikerLiker