Kroppssvik

Det bør ikke komme som noen overraskelse at jeg har fått et noe anstrengt forhold til kroppen min. Det handler ikke om kilo for mye eller for lite. Ikke heller om strekkmerkene etter barnefødsler, eller muskler som har forsvunnet. Det handler heller ikke om de mørke ringene under de litt matte øynene. Jeg føler at kroppen min svikter meg. Og for et svik det er…

Kroppsfokuset er enormt i media, som vanlig i januar og februar. Treningssentrene har gruppetimer som heter Beach 2013, fit og faboulus og jeg vet ikke hva. Jeg har lest flere gode innlegg som har vært et oppgjør og en motvekt mot dette fokuset, og jeg kan ikke annet enn å stille meg bak disse. Jeg har jobbet i treningsbransjen i mange år, en bransje som lever av kropp. Kropp selger, det er ingen tvil om det, men fra mitt ståsted så kommer helse først. Trening og sunt kosthold er for helse, en kropp som ser sunn og bra ut er en hyggelig bivirkning. Hva som er sunt og hva som ser bra ut er det ingen som har en fasit på. Jeg tror på og heier på at en kropp som er frisk, en kropp som fungerer og en kropp som blir elsket av den som eier den, er en kropp som ser bra ut. Lite provoserer meg mer på kroppens vegne, enn «sommerkroppen 2013». Stakkars kropp resten av året!

Smoothie frokost

Jeg har aldri hatt noen perfekt kropp. Den har hatt sine vondter og skader, den har ikke alltid vært frisk, den har fått sine runder med forkjølelse og influensa, den som alle andre. Den har gått opp en del kilo mer enn anbefalt, de gangene den har vært gravid. Den har også gått noen kilo ned. Men den har virket. Jeg kunne bruke den til det jeg ville. Den har svettet, danset, hoppet, løpt. Den har båret tunge ting, trent mange timer i uken. Den har dratt barn på akebrett, gått skiturer, løpt i skogen, spilt håndball. Den har til og med båret frem og født to barn. Helt av seg selv. Helt uten å tenke seg om, så har den klart å gjøre alt dette. Den har spist maten den har fått, både den sunne og det som er kos. Den har tålt mye, og den har klart å hente seg inn igjen.

Etter at jeg ble syk, så har jeg mistet mye kroppsvekt. Jeg passer kanskje inn i det som de glansede magasinene fremmer som et ideal. Jeg er lang, jeg er slank, vel på kanten til tynn, muligens også litt for tynn i perioder, men dette er jo idealet, sant? Hadde jeg orket shopping, kunne jeg nok stort sett kjøpt hva jeg ville, i en klesstørrelse jeg brukte sist på ungdomsskolen. Det er også de som forteller meg hvor bra jeg ser ut nå, som snakker om at jeg har gått ned i vekt. Men den vekten, den er et tall. Den størrelsen jeg bruker i mine klær, det er et tall, det er ingen verdi på hvor mye jeg er verdt eller hvor sunn jeg er. Det betyr virkelig ingenting, så lenge jeg ikke virker. Jeg kan brukes til pynt, men det er det. Jeg vil ikke være pynt.

I et hopp

Jeg elsker trening. Jeg elsker bevegelsen, det å kjenne hvor langt jeg kan strekke meg. Kjenne på fremgangen. Føle energien som fylles på etter trening, selv om jeg er sliten. -Eller som tidligere ble fylt på. Trening og instruksjon har vært et sted jeg har hentet energi. Det er der jeg har fylt opp meg selv. Etter en lang arbeidsdag har jeg også tenkt at nå skulle jeg ønske jeg kunne gå hjem og legge meg i sofaen, også var det kanskje den timen som ble den beste. Dette synes jeg er vanskelig nå, jeg har ingen steder jeg kan hente energi. Alt som før har fylt på, som trening, lek, venninnekvelder, kafeturer, symaskinen, det koster. Trening koster mest av alt. Det er kanskje slik at sykdom snur opp ned på alt, og det som før har tiltrukket meg er nå det som blir lengst unna? Det er vondt når alt koster og ingenting gir. Det er vanskelig å stenge «energityvene» når bare det å stå opp av sengen, ta på klær, spise mat koster en halv dags energi. Jeg liker allikevel å tenke at et eller annet sted lagres de gode opplevelsene, de som kanskje koster mye i øyeblikket. Når jeg nærmer meg slutten på labyrinten så kan jeg allikevel hente ut all den lagrede energien fra et sted. Det har derfor vært viktig for meg å gjøre vanlige ting, så langt det har vært mulig. Jeg gleder meg til våren, hvor kroppen kanskje kan tåle lett yoga trening igjen. Det blir lettere å gå små turer, kanskje de kan bli lengre også. Jeg vil gjerne bli venn med kroppen min igjen.

Det er en følelse av svik her, og et samarbeid som ikke fungerer. Jeg gir den alt det den vil ha. Spiser kun mat den tåler. Hviler og gir den ro. Holder meg så langt det går innenfor de grensene som ikke synes. Jeg er balansekunstner i en kropp uten balansepunkt. -Jeg får ingenting igjen. Det hjelper ikke at jeg blir sint på den fordi den ikke kan brukes til det jeg gjerne skulle brukt den til. Til bevegelse, til dans, til glede… Det hjelper heller ikke at jeg er sint på den nå, for at kassene mine har rast de siste dagene, og jeg igjen sitter på bunnen i labyrinten, venter på å klatre. Den har klart å stå opp med meg. Jeg sitter ved spisebordet og skriver disse ordene. Jeg lå i sengen i går, jeg er oppe i dag. Tenk alle de gangene den reiser seg igjen etter fall. Igjen og igjen og igjen og igjen… Den har et hjerte som slår, og selv om det er dager der det føles som om det er det eneste den gjør, så gjør den det. Det viktigste av alt.

Dansen

Så til deg som våkner og ser kroppen i speilet og ikke liker det du ser. Virker du? Ikke straff deg fordi du mangler noen kilo eller har noen for mye. Hvis det ikke hindrer deg, så kjenn at du lever! Du puster, du har våknet, selv om det var tungt. Du kan lukte, smake, se, føle, lytte, gå, løpe. Dans med deg, beveg deg, bruk deg. Gled deg over den kroppen du har. Ikke bli et tall på en vekt eller en kroppsmasseindeks. Ikke la de glansede magasinene skape ditt ideal for hva som er sunt. Vær glad i deg selv!

Den kroppen jeg har nå er faktisk den samme som har båret frem mine to vakre barn. Det er den samme kroppen som har trent, som har danset og som har lekt. En dag så skal vi nok gjøre det igjen. Nå skal jeg takke den for at den klarer det viktigste av alt.

Jeg lever.