Hjertet

Kassene mine står ikke lenger stødig, og jeg sitter på gulvet og ser veggene i labyrinten komme nærmere og nærmere. Jeg ligger ikke, men det som så ut til å kunne holde seg åpent og lyst en stund til, har blitt trangt igjen.
De er tunge de dagene hvor stegene ikke er fremover, men tilbake. Når det jeg innerst inne håpet var forbi, igjen kommer meg i møte. Jeg visste det jo, jeg har forberedt meg på det. Jeg har minnet meg selv på at det er her og nå  som er viktig. Dagene kan bli bedre, de kan bli dårligere. Det er bare sånn det er.
Gjør det beste jeg kan med akkurat denne dagen som er i dag.

I dag er dagen for alle hjerter. Hjertet mitt gjør vondt.
Hjertet mitt mister biter av seg selv. Her nede i labyrinten, her hvor veggene blir så høye, så er ikke hjertet lenger modig. Avstanden til alle de andre hjertene der ute blir så stor. Jeg glir lengre og lengre unna, selv når jeg føler det så nær. Alt der ute går så fort, og hjertet mitt så sakte. Tenk om det ikke lenger vil klare å være med der ute. Der ute hvor alle de andre hjertene er. For hjertet mitt har mistet de bitene som har vært dets styrker. Det er ikke lenger sterkt, det er ikke lenger utholdende. All energien har blitt borte i alle fallene. De bitene har blitt borte.

Hjertet i biter

Veien føles så uendelig lang. Noen dager blir den stenen i hjertet alt for tung. Den vokser og tar plassen til alt det andre som har vært størst. Til håpet, til gleden, til troen og motet. Noen dager så er det for vondt for hjertet å kjenne akkurat hvor det er. For jeg vet at det er mange andre hjerter der ute, som også har mistet biter av seg selv. Og de har mistet biter i mange flere år enn meg. Stenen blir tung, og den river i mammahjertet. Mammahjertet som vet at hjertebarna, de er små nå. Det er nå de scorer sine første mål på håndballbanen, eller prøver de nye skøytene for første gang. Det er nå de vil gå på skiturer, med kakao og kvikklunch. Snart de skal lage fine vinterminner, i vinterferier, på vinterhytter. Det er nå mammahjertet veldig gjerne skulle vært der med hele seg selv. Klappet og heiet. Laget konkurranser. Laget de kuleste akebakkene. Vært med i slalombakken for første gang… Klart hjertet blir litt redd. Skal det aldri få være med i minnelagingen? Det er for vanskelig å godta. Det er nesten umulig å akseptere. Det gjør for vondt å stå i. De siste ukene har jeg kjent på gleden. Jeg har strukket meg etter toppen, og jeg har klatret uten sikring. Vips, så var det borte.

Amanda Cass – How to mend a broken heart

Jeg blir revet opp og visket vekk. Lag for lag, så blir jeg borte. Til slutt så er det bare hjertet igjen. Helt alene. Nakent. Sårbart.

Hjertet mitt, det mister biter av seg selv, og jeg undres hvor lenge det kan tåle. Jeg ser meg rundt. Jeg leter etter biter som kan passe. Biter som kan erstatte de som jeg har mistet. Som kan gjøre hjertet sterkt igjen. Som gjør meg modig, sterk i stormen. Jeg trenger bitene som gjør meg hel igjen. Det som bygger konturene som nå er visket ut. Jeg er klar til å bygge!

Her er jeg. Det er her jeg er. Ingen andre steder, enn akkurat her.

Midt i labyrinten. Skjør og sårbar. Rydder plass til håpet og til motet. Reiser meg igjen.
Puster. Det blir bra.
Hjertet mitt banker fremdeles!