Hva nu, lille du?

Nå har jeg vært stille lenge. Det har både vært frivillig og litt ufrivillig. Det ble en større påkjenning en jeg var forberedt på å skrive kronikk, og jeg fikk et behov for å trekke meg litt vekk og gjøre et forsøk på å lande i sommeren akkurat der hvor jeg er. Klare å finne roen i de dårlige dagene, og gleden i de små øyeblikkene med lykke og godhet. Jeg har forsøkt å skrive mange ganger, men ordene forsvant for meg i disse ukene, og det ble naturlig å tenke igjennom om jeg i det hele tatt ønsker å fortsette å blogge.
20130510-113134.jpg
Aller først vil jeg takke for den enorme støtten og alle de gode ordene da jeg skrev kronikk. I mellomtiden så har det jo også blitt bevilget penger til forskningen slik at den kan starte, og det er jo helt fantastisk. Det er en positiv trend og mye håp i luften om dagen i «ME miljøet», og det er bra! Jeg må også få sende en stor TAKK til Maria Gjerpe som har stått på disse ukene med MEandYou. For en fantastisk inspirasjon og raushet!

Raushet har blitt et viktig ord for meg den siste tiden, og også avgjørende for hvorfor jeg har valgt å fortsette å blogge. Gjennom Lille Labyrint har jeg blitt kjent med så mange rause mennesker, som gir omsorg og som deler av sine opplevelser og erfaringer, og jeg kjenner at det betyr så mye for meg.

Jeg vil være raus! Jeg vil lytte til hva dere forteller.

I etterkant av min kronikk så opplevde jeg en del av ME debatten som mangler denne rausheten. Egenskapen av å lytte, vise åpenhet og fremme fellesskapet manglet. Jeg opplevde å bli hengt ut på en veldig lite inkluderende måte. Det er selvsagt politisk korrekt å hevde at det ikke var jeg som person som ble hengt ut, men min ytring som ble angrepet. Nå var nå engang denne ytringen min personlige opplevelse av å få en ME diagnose i dagens helsevesen, og det hele ble en ganske ubehagelig erfaring. Jeg var forberedt på «ME-haterene» og «ta deg sammen og kom deg i jobb» kommentarene, men de kom ikke. I stedet møtte jeg motstanden fra «samme side». Og jeg undres:

Har kunnskap så mye makt, at de vi egentlig er enige med, kan få debattere uten fair-play regler, mens de vi er uenige med blir satt på plass umiddelbart?

Selv om jeg opplevde en massiv støtte, så var det også en skjult taushet der. En slags stillhet og manglende vilje til å vise avstand fra det som skjedde, gjorde meg usikker og betenkt. Er ME miljøet kanskje så sulteforet på kunnskap, at denne blir viktigere enn ulike erfaringer og et godt og trygt debattklima? Hey, vi kjemper samme sak her! Hvor er lagånden liksom? Dermed trengte jeg tid til å vurdere om denne lille labyrinten fremdeles skulle være et prosjekt for meg, og hvilken retning jeg skulle ta. Dette var tross alt første gang jeg brukte den lille stemmen jeg har til å snakke litt høyere enn vanlig. Jeg skal nok ha litt mer stødige ben å stå på om jeg skal rope litt høyt igjen. Og er det ikke rart hvordan EN lei kommentar, kan ta glansen fra alle de gode? Jeg vil jo være sterkere enn det! Nå har det roet seg, og jeg har landet. Jeg husker bare alle de fine egentlig…

20130617-170006.jpgJeg vil ha rause mennesker som kjemper min sak, for meg og sammen meg. Herlighet, det er mange av dere! MEandYou er også et solid symbol på denne rausheten! Jeg er stolt av å ha vært en del av den. I går da jeg la ut dette bilde fra min helg, og fortalte om bryllupet til min lillebror på Lille Labyrint sin facebookside, så var det over 110 mennesker som syntes at det var like fantastisk som meg. Det er raust det! Jeg satt med tårer i øynene, og tenkte at; Jeg er heldig, for det er så ufattelig ensomt noen ganger å være syk. Tilbringe sommerdager i sengen, og høre livet der utenfor. Men samtidig, så er dere en hel flokk som er inni denne labyrinten sammen med meg. Kanskje er dere i deres egne labyrinter, eller ute i livet og allikevel ønsker å forstå hvordan livet i en labyrint er. Og hvis jeg, hvis det at jeg deler fra min labyrint, kan få noen av dere til å føle dere litt mindre ensomme der dere er, så er det derfor jeg skal fortsette å skrive.

Det er det det handler om. Å ha noen å dele med, både de vonde og de gode øyeblikkene. Veien til målet er like viktig som målet i seg selv, fordi det er den som er akkurat nå. På godt og på vondt. Det er sommergleder og sommersorger. Jeg er så takknemlig som får ha alle dere som leser og deler og kommenterer, dere som gir av dere selv tilbake til meg, på laget mitt. For en heiagjeng! Selv i denne ensomheten det er å være syk, så opplever jeg allikevel et fellesskap sammen med dere. Tenk at det er så mange som er her i labyrinten sammen med meg. Før var jeg helt alene.

Det er verdt å ta vare på!

Advertisements

17 thoughts on “Hva nu, lille du?

  1. Er det noen mulighet for at du kan få hjelp av MEandYou til kanskje å bli frisk? Synes du var kjempe tøff som gjorde den kronikken, det var på tiden at noen ropte litt høyere enn andre og dumme kommentarer vil det alltid komme, men trøsten er jo at det er fra uvitende mennesker… Stå på, krysser fingrene for at du blir frisk. Cecilie

    Lik

  2. Vet ikke helt hva som kan forventes, jeg, men det er kanskje lurt å ikke oppsøke debatter overalt, men holde seg til egen blogg, Facebook-side og kronikk? Jeg tenker jo at en må være forberedt på kritikk, men som du er inne på så kan det bli sjokkartet når kritikken kommer på en måte en ikke hadde forutsett eller fra folk en trodde skulle støtte. Jeg opplevde ikke kronikken din som et debattinnlegg, men som et vitnesbyrd om livet. Synes det er litt ufint å diskutere slik som det stod.

    Å ta en gjennomgang på hvorfor en blogger er ikke så dumt. Med større bevissthet rundt det blir en tryggere og kanskje enda mer modig?

    Uansett så må du finne grunnene i deg selv og blogge på det grunnlaget. At det er mange som jubler i kulissene vet du.

    Jeg lurer litt på denne setningen » En slags stillhet og manglende vilje til å vise avstand fra det som skjedde, gjorde meg usikker og betenkt.» Hva hadde du ønsket deg som du ikke fikk?

    Lik

    • Takk kjære du!
      Det har vært godt å tenke litt igjennom, og det er nok lurt å gjøre fra tid til annen.
      Til det siste spørsmålet ditt tror jeg ikke at jeg vil si så mye, annet enn for meg så er det vanskelig å vise min støtte til sider eller personer som påberoper seg en fasit og som ikke er lydhør for andres måte å fremstille en sak på, og hvor målet med saken kanskje til og med er den samme. Og det er vel derfor jeg undres om kunnskap har så mye makt at man velger å fortsatt støtte opp om den, fremfor å vise avstand mot ufin oppførsel på nett.?Derfor er det jo også bra at det ble innvilget penger til forskningen, slik at vi forhåpentligvis kan få enda flere faglige ressurspersoner på ME feltet!

      Lik

  3. Får helt tårer i øynene her – for at du evner å se andre slik du gjør, i din situasjon. Jeg er så glad du fortsetter å blogge, kjære venn! ❤

    Lik

  4. Hei. Er så glad for at du er «tilbake», du er et» talerør» for mange av oss som ikke er så flinke til å skrive. Ser fram til å «dele» sommerens små og store gleder med deg. Klem til deg fra meg!!

    Lik

  5. Hei Lillelabyrint.
    Jeg forstår så absolutt hva du skriver. Hvert eneste ord. Jeg sier igjen, du skriver godt og jeg vil gjerne gi deg støtte.

    Det er merkelig at noen i det hele tatt tar seg den friheten å plukke andres personlige opplevelser av å være syk i stykker. Og i tillegg snakker nedlatende om personen som formidler såpass personlige og åpne tanker. Jeg vet hvordan det er å gi av seg selv, det koster å åpne seg, være ærlige og dele dette med andre man ikke kjenner på en offentlig nettside. Man er også litt ekstra sårbar når man er syk.

    Du spør om kunnskap har så mye makt, at de vi egentlig er enige med, kan få debattere uten fair-play regler, mens de vi er uenige med blir satt på plass umiddelbart?

    Det kan virke sånn. Jeg tipper hadde det vært Live L f.eks som hadde gått til angrep på kronikken din og deg som person så hadde mange fler vært der og sagt ifra.

    Jeg forstår at denne skjulte tausheten som oppstod, også i etterkant, en slags stillhet og manglende vilje til å vise avstand fra det som skjedde, gjorde deg usikker og betenkt. Jeg forstår det veldig godt.
    Personlig mener jeg at trakassering er trakassering uansett hvem det kommer i fra og jeg mener at en hver burde ta avstand fra slik oppførsel.

    Jeg håper du fortsetter å blogge!
    Du skriver veldig godt!
    Og jeg ønsker deg virkelig lykke til videre og jeg ønsker deg god bedring!

    klem fra meg

    Lik

  6. Takk for dine gode ord, det varmer andres hjerter, mange føler virkelig på ensomheten, så jeg håper du vil fortsette og blogge, ordene styrket meg i dag. Ha en veldig god sommerdag. Trude

    Lik

  7. Skjønner ikke denne hetsen oss MEère imellom selv, men prøv å riste det av deg, og tenk at det forhåpentligvis er flere som er med- enn mot. Herlig å se du har fått vært litt på vift. Det er jo så godt når man får det til 🙂

    Lik

  8. Tilbaketråkk: Skjult taushet. |

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s