Bli venn med det jeg hater

I dag er det to år siden. To år siden noe sparket bena vekk under meg. Ristet meg. Tømte meg for styrke og utholdenhet, stolthet og trygghet i den form jeg kjente det fra før. Dro meg vekk fra den eneste meg jeg visste hvem var. For det er nettopp det denne reisen handler om. Finne tilbake noen av delene. Vokse på styrke og utholdenhet i en helt ny betydning. Bli trygg, være stolt. Være meg.

I dag er sår, og selv med de der fine dagene i hjertet mitt, så føler jeg litt ekstra på i dag. For to år har gått, og jeg kan selvsagt håpe at alle gode ting er tre. Håpe at i dette tredje året skal denne reisen i min store lille labyrint ta slutt. Jeg vegrer meg litt i dag. Jeg synes det er vanskelig. Jeg er ikke bitter. Jeg vet at jeg vokser. Jeg har allikevel noe usnakket med dette som er i kroppen min, som ikke vil la meg gå.
Dette gjør vondt…

Kjære det som herjer med meg. Til ME.

Du er feig. Du spiller med skitne triks, du deler ikke, du bare tar!

Du har flyttet inn og tatt over, selv uten invitasjon. Du er ikke ønsket her. Du ødelegger i meg. Det er som om du nyter. Leker med meg. Rister i meg, blir nesten borte og rister i meg igjen. Og der sitter du og ler, med ondskapsfull latter, mens jeg krølles sammen i smerte og tårer.

Du vinner på alle arenaer. Så lett klarer du å gjøre meg til en skygge, til en tilskuer. Jeg sitter ikke engang på benken lenger, men stabler skranglete kasser og står på tå for å prøve se hva som skjer ute i livet. I det virkelige livet. For du tar meg vekk fra alt. Hele tiden holder du fast, med lange spisse fingre. Du borer de i meg, det gjør vondt. Kan du slippe? Hver gang jeg tror du slipper, er i ferd med å la meg gå, tar du meg igjen. Håner meg, kveler meg og holder meg fast til bunnen. Kaster meg inn i tornekratt og vegger jeg ikke ser. Så lett tar du tryggheten min. Håpet mitt. Motet mitt. Så lett gjør du det vanskelig å være trygg. Gjør det vanskeligere å tørre, vanskeligere å tro på at det finnes en vei ut. En vei ut av denne store lille labyrinten du har bygget rundt meg. Hvor veggene lever og flytter på seg. Hvor bunnen stadig viser nye dimensjoner, og det er så lite krefter til å klatre opp igjen.

Du gjør at jeg kryper for deg, vokter meg for neste slag. Jeg lister meg rundt deg, prøver ta hensyn selvom jeg ikke vil. Gi deg akkurat hva du vil ha, selvom det ikke kan gis bort. Jeg gir deg på en måte livet mitt. Lar deg ta muligheter og opplevelser. Du tar friheten. Jeg stiller meg alltid bakerst i køen, og er takknemlig for det jeg får. Jeg gir deg all den smerten du vil ha. Jeg gir deg ensomhet, stillhet, ro, sakte. Jeg lar deg ta venner, fester, jobb. Lar deg ta trening, dansen, energien, og viser deg takknemlighet for de gode stundene med gjengen min. De dagene jeg slipper litt ut. De timene jeg får være tilskuer, leke deltaker i den virkelige verden. Tiden jeg får til å sy. Til å være mamma, kjæreste, en del av familien. En venn.

Men du kan ikke få hele meg! Jeg kommer aldri til å bli deg. Du kan aldri få smilet mitt. Evnen til å le, selv når du fanger, rister, og holder meg nede. Selv når jeg gråter, har lyst til å hyle og skrike, så vil jeg klare å le, smile. Finne de små tingene å smile for, som jeg er sikker på irriterer deg. Jeg vil aldri la deg henvise meg til mørket. Jeg smiler gjennom tårer, finner latter etter gråt, for smilet kan du aldri ta…

Jeg vet at du er her. Du gjemmer deg i hele meg, med ditt lunefulle vesen. Jeg skulle ønske jeg kunne kastet deg ut nå, nå med en gang. Være trygg på at alle de neste stegene jeg tar er mot utgangen av labyrinten. Men jeg kan ikke. Du er der. Her. I meg.
Jeg prøver å forstå deg, men du gjør det så vanskelig. Du flytter grensene mine og gjør labyrinten uendelig. Jeg prøver å ignorere deg, du hyler. Jeg overser deg, du bråker.
Jeg er redd for at jeg må bli venn med deg, for å få deg til å gå. Men du gjør det så vanskelig… Jeg vet ikke hvordan, om jeg klarer. Jeg vil ikke være venn med deg! Jeg vil ikke følge dine regler. Det er vanskelig nok å vite at du er her. Jeg har prøvd å skjule deg for andre, og det har gjort meg så sliten. Jeg er så lei av at du er her, lei av deg! Jeg vil ikke være venn med deg, men vet jeg kanskje må. Jeg kommer aldri til å bli deg. Jeg kommer aldri til å like deg.

Så herfra nå og videre. Jeg har tatt hånden din, og jeg har leid deg ut i lyset. (Kanskje du sprekker som et troll)