Stillhet

Hvordan høres stillhet ut?
Hvordan føles fullstendig ro?
Er det mulig å finne den ultimate balansen,

 tilfreds i dette nuet,
og aldri slutte å tro?

Det er ingen hemmelighet at jeg har vanskelige dager. Jeg krangler med meg selv. Makter ikke finne en balanse i dagene mine, fordi jeg ikke klarer å tilfredstille mine egne krav. Krav jeg egentlig synes er alt for lave. Jeg har hevet lista til et nivå som er utenfor min rekkevidde. Jeg vil ikke ta inn over meg at kroppen min er syk og ikke klarer det jeg vil. Jeg vil ikke ta hensyn. Jeg nekter å hvile. Sy er jo ikke slitsomt. Jeg vil ikke følge regler, det er trangt nok i denne labyrinten som det er. Jeg trenger ikke bli trykket inn i en liten boks som er enda mindre enn meg. Trasser som et lite barn, stikker fingrene i ørene, roper blablablablabla. Jeg hører ikke hva du sier. Det er ingen som sier noe til meg, jeg krangler med meg selv. For en stund siden skrev jeg om «å bli venn med det jeg hater«. Jeg kan vel trygt si at det prosjektet ikke akkurat har lykkes. -Ennå…

20130317-132836.jpg

Vulnerable -Amanda Cass

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare, men jeg ser det er den veien jeg må gå. Jeg hadde nok håpet ved å vise ME frem i lyset, så skulle den sprekke som et troll, og jeg kunne få livet mitt tilbake. Det har ikke skjedd. Det finnes  ingen enkel løsning. Jeg finner ikke riktig nøkkel. Skal jeg kanskje innse at nøkkelen alene ikke ligger hos meg? Nøkkelen til frisk ligger ikke i sterk eller svak, positiv eller negativ, vår eller høst? En nøkkel har jeg riktignok, den nøkkelen som handler om å gjøre meg så bra som jeg kan. Være snill mot meg selv, i stedet for å krangle. Hvis jeg sier det mange nok ganger, kan jeg snart begynne å tro på det: Det er ikke min skyld.

Det gjør vondt å slippe sykdom inn, det gjør vondt å konstant stenge det ute. Skyve det vekk. Ignorere. Presse grenser som ikke er synlige,  med aktiviteter som i grunnen burde vært ubegrenset. Det er vanskelig å slippe syk inn, akseptere hvor jeg er. På en måte føles det som å gi opp. Det føles som å tape, det å godta at jeg ikke virker. Jeg har prøvd det så mange ganger før, men jeg vil ikke gi helt slipp. Jeg vil klamre meg fast i det minnet om hva jeg har vært. Jeg er ikke ferdig med den meg. Jeg har så mye mer jeg skulle gitt. Så mye mer jeg ville gjort. Alt det jeg skulle vært… Kunne jeg bare fått en dag, eller kanskje en uke, til å få gjøre meg ferdig. Tenk om jeg kunne lagt denne meg som jeg er nå i senga, også kunne jeg flyktet vekk som meg som før. Avslutte, få kjenne at jeg kan. Jeg kunne… I går så jeg åtteåringen min være med på Zumba i den samme salen hvor jeg elsker å være. Der sitter jeg i hjørnet og ser på. Jeg ser på det som har vært mitt. Så glad for å se på henne, se hennes glede av å danse. Så vondt inni hjertet mitt, for at jeg ikke er der foran. Sammen med henne, for at hun kan få være stolt av meg. Stolte av dette vi har sammen. Jeg kjenner på denne trangen til å vise at jeg kan. Jeg har lyst til å rope til de som er der; Jeg kan egentlig det der, jeg er egentlig veldig god. Jeg er ikke en sånn mamma som bare sitter her, grå i hjørnet, med ørepropper fordi musikken er så høy. Jeg elsker egentlig det her! Jeg er egentlig ganske gøy.

Jeg er her, men jeg er borte. Livet er foran meg, ved siden av og bak meg. Aldri med meg. Jeg er ikke lenger i det.

20130317-132955.jpg

Into the unknown -Amanda Cass

Hvis jeg slipper, så betyr ikke det at jeg gir opp. Det er ingen dører som låses, men kanskje nye kan åpnes. Hvis jeg godtar meg selv som nå, så betyr ikke det at jeg aldri vil bli frisk. Det er lettere å unngå det som er ekte, for denne realiteten gjør vondt. Det er allikevel realiteten. Det er noe her som må tas hensyn til, samme hvor lite jeg vil. Jeg eksisterer fra dag til dag, og har mer enn nok med meg selv. Jeg finner ingen ro i denne labyrinten, fordi jeg bare vil være mer. Jeg vil gi av meg selv til andre, men først må jeg gi til meg selv. Gi meg lov til å puste i dette vonde. Gi meg tid til å bli venn med meg selv.

For en liten stund siden fikk vi spørsmålet om hvordan barna tar dette at jeg er syk. Vi snakket litt frem og tilbake, og heldigvis er barn tilpasningsdyktige. Det er klart de merker det, også stoppet alt opp i meg. Jeg hører ordene; fireåringen vet jo egentlig ikke noe annet. Hjertet stoppet litt, jeg sluttet å puste. Kanskje er det sånn stillhet høres ut? Dette er den mammaen han kjenner. Han kjenner bare meg som syk.
Min fireåring kjenner bare meg som syk, allikevel er jeg den besteste mammaen han vet. Han sier det i hvert fall. Den fineste også, faktisk. Mannen min synes også jeg er ganske bra. Faktisk like bra som før. Åtteåringen er ikke så aller verst glad i mammaen sin hun heller. Det er klart de savner meg, men de synes jeg er bra. Da er det i grunnen bare mammaen igjen. Kanskje mammaen også skal bli litt glad i seg selv igjen?

20130317-133007.jpg

My future looks Bright -Amanda Cass

I seng, alene, med hele verden der ute; jeg vet allikevel ikke sikkert hvordan stillhet høres ut.
I seng, i mørket, helt i ro, så vet jeg heller ikke hvordan ro føles.
Jeg vet ikke ennå hvor balansen går, mellom å akseptere meg som nå og fortsatt holde på troen.
Er det kanskje den veien jeg må gå?

14 thoughts on “Stillhet

    • Jeg vet… Heldigvis. Det gjør det ikke så mye lettere akkurat nå, men jeg vet det går over. Det kommer sikkert igjen også. Å akseptere kommer liksom i bølger…
      Takk for klem.

      Lik

  1. Jeg synes de vanskelige periodene egentlig bare blir verre og verre jeg. Vanskelig å godta nederlaget nok en gang liksom.. blir så skuffa hver gang. Og sint på meg selv som ikke klarer gå med mindre skritt når dagen er gode.. Lykke til – ønsker deg alt godt!

    Lik

  2. Jeg vet ikke hvordan det er å ha ME, men jeg kan føle på meg at jeg også ville hatt den følelsen du har, som er vant til å mestre ting, og som nå ikke mestrer alt lenger…. Har så vondt av deg og ser at jeg er heldig som er stort sett frisk. Tenkte på det her når jeg nylig hadde omgangsyke og jeg blir så ufattelig dårlig. Tenkte da på hvordan det måtte være å ligge hele dagen som jeg gjorde, og ikke klare noe, jeg hadde jo bare en dag hvor jeg overhodet ikke fungerte, selv om jeg måtte krype til korset dagen etter og legge meg etter å ha levert barna, men jeg kom meg opp og fungerte etter å ha hvilt litt… Har du noen gang hørt om Lightning Process? Det skal visstnok være noe som kan hjelpe for ME, uten at jeg vet noe om det. Ble tipset av kiropratoren min fordi jeg sliter mye med hodepine, men det er veldig dyrt og det er en form for kurs etter hva jeg skjønte… Det blir vel ekstra tøft for deg når man har barn, omtrent på alder med mine, og jeg ser jo hvor mye de krever av meg som er frisk, og jeg er ganske sliten etter en helg alene med dem, men jeg kan leke med dem, tøyse og tulle, gå turer, lese bøker, og jeg ser jo at jeg må være takknemlig for alt dette. Håper så inderlig at du snart blir frisk….

    Klem
    Cecilie

    Lik

  3. Det føles som man leter i mørket etter en løsning som er umulig å finne. Hvordan skal man kunne godta at alt man bare av selvfølgelighet har gjort, nå må planlegges, deles opp over dager, eller kanskje må vi la være. Ting som vi har kunne gjort uten å tenke før, er nå blitt store uoverkommelige oppgaver.
    Men vi har ikke annet enn dette, Ann Jeanette. Om det gjør oss sinte, triste, forbanna og alt, så er det her vi er, akkurat nå. Å akseptere å være mindre enn seg selv, er tungt og vondt, men kan skrittet videre være å først klare å akseptere oss selv, her og nå?
    Det er vanskelig, nærmest umulig, og du vet jo hvor dårlig jeg er på dette. Men kanskje tiden er der?

    Klem

    Lik

    • For meg så er dette en prosess jeg har vært igjennom mange ganger. Jeg har akseptert tidligere, og på en måte håper jeg litt at det skal kunne bringe meg videre. Men så skjer ikke det, den progresjonen uteblir, og det gjør det vanskelig. Akseptere er veldig viktig, men disse bølgedalene med nye runder tror jeg vil komme igjen. Jeg tror ikke for min del at det å akseptere er en engangshendelse, men en prosess som må jobbes med hele tiden. Det er greit å være litt sint også:)

      Lik

  4. Å lese rundt om på bloggen din gir meg gigantiske klumper i både mage og hals, jeg forstår nøyaktig hva som ligger i alt du skriver. Jeg var der i mange år, men eide ikke innsikt og forståelse før de siste 3 av mine snart 10 år. Eksistensen var en eneste stor floke av bitterhet, offerrolle og uendelig sorg – «hvorfor meg?!». Jeg syns du er flink jeg, og du formulerer tankene dine godt. Leser du bøker? Har noen gode tips hvis du er interessert.

    Og tusentakk for link, det setter jeg pris på! 🙂

    Lik

    • Hei Silje
      Jeg får ikke lest så mye bøker, dessverre, men kom gjerne med tips. Det kan forandre seg utover sommeren.
      Offerrollen er lur å holde seg unna, men det er klart det kan føles urettferdig i perioder. Og du, den linken til det bildet, det skjønner jeg du har funnet mye trøst i. Det sa på en måte alt. Det traff meg veldig. Takk!

      Lik

      • Uutholdelig urettferdig! Og det er ikke rart at vi føler og har følt det sånn. Når tiden er inne blir man klar for at disse følelsen skal ta litt mindre plass, slik at andre bedre ting får mer plass. Jeg tror du er nokså flink å jobbe med det jeg 🙂 Det skal sies at det første halvet året jeg startet prosessen min ble jeg så si sengeliggende døgnet rundt. Å skulle ta oppgjøret med seg selv tømte kroppen totalt for krefter. Men jeg hadde ikke noe å falle tilbake på, så jeg var pokka nødt å fortsette. Nevner det bare så du vet at jeg vet det er kraftige saker man går igjennom 🙂

        «Livslyst : om å møte og mestre motgang» av Anbjørg Sætre Håtun. Det var den første boken jeg leste som fikk meg til å tenke i nye baner og håndtere sorgen mer konstruktivt.

        Lik

  5. Hei hei,

    Først av alt må jeg si at jeg synes du skriver så fint. ❤
    Har vært å lest litt i ny og ne i det siste, men ikke kommet igang med å svare.
    Ting tar tid, også noe så enkelt som å legge igjen en kommentar, ME tar mye fra oss. 😛

    Ja, sorgen over det man mister kommer igjen og igjen. Hele tiden er det nye lag av "løken" som skal skrelles av. Nye ting som skal aksepteres. Livet går i epoker også, og stadig er det nye ting man ikke klarer eller ikke klarer så godt man kan. Vi klarer nok ikke å slippe taket i alle forventningene og ønskene i en fei. Det tar tid å innfinne seg med at dette er livet nå. Men det er også veldig viktig. Altså å innfinne seg med det, og så prøve å skape livskvalitet "der man er".

    Jeg tror at for å komme dit at man innfinner seg med det, med det mener ikke jeg heller at man gir opp, så må man ned i sorgen og bryte litt med den. Det er som en hvilken som helst annen sorg, tenker jeg.

    Før tror jeg nok mye jeg målte min verdi i hva jeg gjorde. Jeg var den som alltid stilte opp. Den som vasket opp og ryddet i huset til den jeg var på fest hos, før jeg dro hjem. Nå er det såvidt jeg kommer meg ut av huset en sjelden gang. Det fine med det er jo at jeg nå ser at mine nærmeste, familie og venner, de er glad i meg for meg. Ikke for hva jeg kan gjøre for dem eller hva jeg presterer. Men det er vondt å ikke kunne stille opp for andre, føle at jeg bidrar, gi noe igjen.

    Jeg ser over her at du ikke klarer å lese så mye nå, men jeg slenge inn en bokanbefaling likevel. Denne boka kan du låne på biblioteket, så kan du lese den uten å kjøpe den. Jeg har den hjemme på lån nå og har akkurat startet med den, og den er som "balsam for sjelen". Jeg strever også, fortsatt, med dårlig samvittihet for at jeg er syk. Jeg vet, intellektuelt, at jeg ikke kan noe for det, men følelsene henger ikke helt med. Men det blir bedre litt etter litt. 🙂

    Boka heter "Uflaks" skrevet av Ståle Fredriksen. Den er veldig fin. (så langt! 🙂 Er jo ikke sikkert tankene dine surrer rundt det samme, men kanskje gjør de litt det også? Her kan du lese en artikkel om samme som han skriver om i boken: http://www.forskning.no/artikler/2005/juni/1119602671.77

    Vil også tipse om Anbjørg Sætre Håtuns bøker, jeg har "Livslyst" og er glad i den boka. Den har også mange fine tegninger jeg tror du ville like, ut fra de bildene du har i blogginnleggene dine. Elsker forresten Amanda Cass sine bilder, jeg også! 😉

    Dette ble en liten bok, sånn blir det når man sitter oppe hele natten og surrer og skriver i små bolker. Du får lese det i ditt tempo! 😉

    Jeg følger bloggen og koser meg med den. Håper du får en fin og koselig dag du også!
    KleM fra Bell4trix 😉

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s