Alene sammen

«Her er ulltøyet. Jeg legger det i baggen. Har du husket solkrem og solbriller?»
Fireåringen har allerede solbrillene på. Snurrer rundt og rundt på gulvet og teller baklengs fra tjue, gang på gang. «Når skal vi dra? Pappa, nå må vi dra snart!» Lykken er stor hos fireåringen. Jeg suger til meg alle forventningene, ser på gleden i ansiktet hans. Han kan nesten ikke vente på å komme seg til vinterfjellet. Han skal stå på ski, og spille spill på hytta. Bindestrek i yatzy er minst like bra som alt annet. Jeg klemmer og kysser litt ekstra. Åtteåringen er allerede på hytta og venter. Hun har allerede fortalt opprømt om at hun var den første jenta som har hoppet fra taket altså… De kommer til å få en fin helg! Jeg drar setebeltet over setet, mens fireåringen bare skal smake på den ene kjekspakka. Kysser en siste gang, og han har akkurat tid til å si hadet mamma. Jeg ser bilen kjører avgårde, og jeg går inn, låser døren. Stille. Tårer. Alene. Alene i ferien igjen…

Smeltende snø på vinduet

Smeltende snø på vinduet

Det høres deilig ut, gjør det ikke? Tid helt for seg selv, gjøre ingenting. Kunne krype opp i sofaen, og nyte stillheten om du vil. Dra på shopping i fred, invitere venner til middag og vin. I hverdagen med jobb, trening, barnas fritidsaktivteter, lekser og den «selvforskyldte» tidsklemma, er det noen ganger den ultimate drømmen. Nå, er det det ultimate tegnet på at jeg ikke egentlig er helt med. Jeg er alene som syk, samme hvor mye vi står sammen. Det som allikevel stikker mest; Dette er akkurat det jeg trenger.

Det er noe ensomt i det å være syk. Selv sammen med andre kan jeg kjenne meg alene. Noen ganger er det skallet mitt som er tilstede med de andre, og jeg selv klarer ikke henge med. Jeg observerer hva de andre gjør, men får det egentlig ikke helt med meg. Her hjemme, når labyrinten holder meg fast, så er jeg alene selv om hele gjengen min er her sammen meg. Når lyder og bevegelse gjør vondt, og sengen er eneste løsning. Lyset slukkes, dyna fanger, døren lukkes. Jeg hører familielivet som går sin vanlige gang der nede. Da er jeg alene selv når vi er sammen.

Redningen for mange som er syke eller ensomme er sosiale medier. Det har vært redningen for meg, særlig denne vinteren hvor jeg stort sett har levd innenfor de samme veggene hele tiden. De turene jeg har ut, er stort sett for det nødvendigste, og i hverdagen er tiden jeg har med familien min, med barna, den absolutte første prioritet. Det er lite plass til sosial aktivitet i tillegg til det. Men, på nett kan jeg delta på mine premisser. Jeg har fått venner, ja virkelig venner, som jeg aldri har truffet. Det kan kanskje virke naivt å tro at det er ekte, for de som står utenfor i det virkelige livet og ser, men jeg har funnet mennesker og opplevd et samhold som har betydd veldig mye for meg. Jeg gleder meg til vi en dag treffes på ekte.
De sosiale mediene bringer med seg en annen side også. Det er dager jeg kjenner det sårt og vondt og skrolle meg nedover på facebook. Det blir så tydelig at livet der ute fortsetter, det fortsetter helt ubemerket av at jeg ikke lenger er der ute i det. Jeg ser bilder av venner som er sammen, ser navn som tagges på kafe, alle de deilige treningsøktene. Alle de stedene hvor jeg også skulle ha vært med, nysminket og festklar, på kjøkkenet klar for venneinnrykk med middag og vin og drinker eller med ungene i akebakken, eller i svett treningstøy. Hvis bare alt hadde vært annerledes…

Et perspektiv jeg ikke engang har tenkt på tidligere, er hele dette nye nettverket mitt av venner, som tydelig viser sin støtte og omsorg over nett, er mennesker mine venner i livet der ute ikke vet hvem er. På samme måte som jeg kan føle det ekskluderende å se livet der ute gå sin gang, kan det sosiale livet på nett, som for meg er så inkluderende, føles «truende» og ekskluderende for de andre der ute.
20130221-161848.jpg

Det er ikke til å feie under teppet, at det stadig blir lengre mellom invitasjonene, naturlig nok. Det er en kombinasjon av nesten alltid svaret nei fra min side, men jeg mistenker også en frykt for å forstyrre. Det er lett å tenke at det er nok best for meg som er syk, at jeg får si i fra når jeg er klar og har overskudd til å finne på noe. I mens så vokser den terskelen seg høyere og høyere. Den terskelen for å spørre om noen vil være sammen med meg de gangene jeg føler meg alene eller har overskudd. Livet der ute det fortsetter som vanlig, det ser jeg jo, og veien til å føle seg glemt er veldig kort.
Det er flere grunner til at denne terskelen blir høy. Jeg har på en måte ingenting å bidra med lenger. Jeg kan ikke planlegge en venninnekveld flere uker i forveien, og forventer ikke at alle skal kunne slippe alt de har i hendene de gangene jeg plutselig skulle orke. Alt må nå skje på mine premisser. Jeg kan ikke bli med på kino, eller møtes i Oslo for en lunch. De må helst komme hit til meg. Ikke under omstendigheter som før, med middag og sene kvelder. De må kanskje tåle at jeg må kaste de ut etter kort tid, fordi jeg ikke klarer allikevel. Jeg må kanskje legge meg ned selv om de er her, ja gud forby om jeg må det. Tilslutt blir det så mange «tenk om» og «kanskjer» at det er jeg som lager den avstanden fra meg til de andre mye større enn den trenger å være. Jeg vet jo at jeg har gode venner som setter pris på den lille tiden de får med meg, langt her inne et sted så vet jeg det. Det er bare så vanskelig å huske på selv. Det er så lett å glemme, for dette med alenehet og ensomhet, det er så forferdelig vanskelig å snakke om.

Jeg våknet en morgen denne helgen alene, og kjente ikke igjen meg selv. Jeg hadde snakket med en på nett kvelden før om nettopp dette temaet, og fikk spørsmålet; er det angsten for ikke orke, eller det at du ikke orker selv som gjør det vanskelig? Og det er nok en blanding, men mye av det vanskelige i det for min del er at jeg ikke kan planlegge. Jeg måtte virkelig gå i meg selv, og stille meg spørsmålet; hva er det verste som kan skje? Jeg kan jo bli avvist, og finne ut at alle vrangforestillingene jeg lager om meg selv er sanne. Kanskje er jeg virkelig glemt. Naturlig nok valgte jeg sosiale medier som min arena for invitasjon, i all den sårbarhet det egentlig er. Dette er hva jeg skrev:

Er det noen av dere som vil joggebukse-henge med meg i den andre sofaen min i kveld, eller i morgen kveld? Vi trenger ikke si stort, og sovner du på sofaen er det helt greit, det er mulig jeg gjør det samme:) I tillegg til mitt selskap, kan jeg også friste med sjokolade, kaffe, te. Jeg har også vin for de som måtte ønske. Jeg vet hvor vanskelig det er å motstå dette fantastiske tilbud, så det er første mann til mølla, og jeg har kun plass for to-tre av dere. :0) (det er idol-plikt/hgvm-plikt, tanketom underholdning, forbud mot politiske diskusjoner og dype filosofiske samtaleemner som vertinnen vil falle ut av)

Og jeg fikk besøk. Jeg hadde en utrolig hyggelig kveld i går, sammen med min venninne. Hun hadde med take away mat fra restauranten som vet hva de skal lage til meg bare vi sier nummer 41. Vi pratet, og vi så på hver gang vi møtes. Jeg i joggebukse, halvt liggende i sofaen. Jeg trengte ikke si at nå må du nesten gå fordi nå orker jeg ikke mer, men jeg vet at det hadde vært greit det også. Jeg har nettvenner som gjerne vil være med meg, bare vi hadde bodd nærmere. Jeg har også venner fra verden utenfor labyrinten, som setter pris på hver lille mulighet vi får. Ja, jeg ble sliten av besøk, men det ga påfyll et sted i hjertet som jeg kan leve lenge på. Veldig lenge på.

20130221-161424.jpg
Alene er et tema som er vondt, sårt og vanskelig å snakke om. Det ties ofte, og ligger et tabu å tynger over det hele. Det er en diger enorm elefant i rommet som ingen vil snakke om. Det bør snakkes om, fordi det løser så mye. Akkurat nå skal ikke jeg snakke så mye mer om det, fordi jeg har allerede fått klemmer og kyss av en lykkelig gjeng som har kommet hjem fra skiturer og fjelluft. Huset mitt er ikke lenger stille.

Jeg er ikke alene. Jeg er sammen med dere gjennom nettet. Jeg har fått nye venner som jeg aldri ville blitt kjent med hadde det ikke vært for situasjonen jeg er i. Jeg har venner som er nær selv når vi ikke er sammen, som er nær når vi er sammen. Når vi er sammen er det som om vi aldri har vært fra hverandre. Jeg har gjengen min her med meg, jeg er ikke lenger alene. Jeg er takknemlig for hver og en av dere.

Advertisements

13 thoughts on “Alene sammen

  1. En vakker dag skal jeg besøke deg, det er jo ikke så langt med tog 😉
    Det verste syns jeg er at jeg ikke kan planlegge lenger, alt må tas spontant på grunn av dagsformen. Men sånn er det. En dag blir det bedre!

    Lik

  2. Jeg ble tipset om siden din av en du kjenner. Tøft å lese det du skriver,og jeg håper virkelig jeg en dag har deg som spinning-instruktør igjen!!Savner timene dine! Jeg kjenner meg likevel igjen mye i det du skriver,men jeg er som «mannen» din. Jeg har selv en syk mann( ikke det samme som deg,men oppleves ganske likt) Gang på gang er det jeg som må følge barn, alene på ferie osv. Og det er tungt. Jeg savner så veldig å gjøre ting sammen. MEN jeg vet at han der hjemme har det dobbelt så vondt, og har det som deg, som så gjerne vil leve som normalt,men kan/klarer det ikke. Både du/ dere og vi får håpe at det en dag løsner. Vi vet heller ikke,men er glade for hver dag vi klarer noe sammen. De dagene vi ikke legger oss 21, kan hente barna sammen, og ikke tenker på «sykdom». Klem til deg

    Lik

    • Jeg har all mulig respekt for dere som står ved siden av! Jeg tror nok det føles ganske likt, belastningen på dere er nok ikke noe mindre.

      Så hyggelig at du har vært med på timene mine:) Som jeg savner dere! Takk for at du la igjen kommentar, og velkommen tilbake.
      Jeg tror nok det løsner for oss en dag. Jeg heier masse på forskning!
      Ann J

      Lik

  3. Dine ord er så kloke og velformulerte, samtidig så vonde og gjenkjennelige. Hverdagen fanget i en ME syk kropp er så tung, men så godt det er å vite at til tross for ensomheten som hersker inni oss er vi ikke alene. At det finnes noen som kan sette ord på kampene som kjempes, både når labyrintes vegger kommer nærmere og når solen gjør veien lettere å finne, er godt og viktig. Du viser omverden hvordan vår verden er.
    Takk, for en nydelig blogg om livet med ME.

    Lik

  4. Det er vanskelig å forestille seg hvordan livet ditt er nå, men det må være vanskelig å gå fra å være frisk til å få ME og jeg kan ikke forestille meg hvordan det er, men kanskje en sliten dag for meg ganger veldig mange ganger, så kanskje jeg kan prøve. Jeg tenkte på det du skrev med å være alene og hvor mange ganger jeg har ønsket meg langt vekk fra både mann og unger, men for deg er det jo annerledes, for det er ikke noe du ønsker. Det må være utrolig tøft å være mor og ha ME, for det å være mor krever jo ganske mye i seg selv…. Jeg håper du tar mot til deg og spørre om noen vil henge med deg en dag, bare å spørre meg, jeg tåler både joggebukse, sofa slenging og å bli kastet ut om det skulle være :-). Jeg håper du etter hvert kommer deg på bena, er det noe du kan gjøre for det, finnes det noen kur for ME? Jeg føler så utrolig med deg og tenker ofte på deg, og på hvor heldig jeg er som er relativt frisk, jeg har energien, selv om ikke kroppen er helt i vater (kanskje ikke hodet heller spør du han jeg bor sammen med :-D). Masse lykke til, håper det går sakte fremover i 2013.

    Stor klem Cecilie

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s