Gi slipp, kjære!

Jeg er ikke så god på avskjeder. Hverken de lette eller de tunge. Holder det med et ha det? Sees senere? Snakkes? Skal man klemme, i så fall hvilken side klemmes det på? Som sagt, ikke så god på avskjeder. Men denne, den som jeg skal ta nå, den er tung. Det er en slik avskjed med tårer. Med urettferdighet, men også med et lite håp. Som Ole Brum sier;

«Jeg er heldig som har noe som det gjør så vondt å ta farvel med!»

Jeg har lenge visst at dette er riktig. Jeg startet denne prosessen allerede for 7 måneder siden. Kanskje var jeg mer klar da enn jeg er nå, for når jeg leser de ordene; Jeg sier herved opp min stilling… så knyter det seg inni meg. Dette er feil! Dette er urettferdig! Dette er det ikke jeg som har valgt. Det er tvunget frem av det som har tatt plass i kroppen min, som ikke vil forsvinne. Dessverre så vet jeg det er riktig. Selv om det gjør vondt, så er det helt riktig. Jeg skal gi slipp, og det er ikke jeg som forsvinner. Det er bare en epoke som er over. Det vil komme nye muligheter, også for meg.

Jeg er heldig som har fått lov til å ha en jobb, som aldri har føltes som en jobb. En jobb som har gitt meg så mye glede og energi. Jeg har fått lov til å være et sted, som har underbygget min identitet, og styrket de sidene ved meg som jeg anser som meg. Jeg har fått jobbe med mennesker som har inspirert meg, og som jeg har fått lov til å inspirere. Jeg har fått vokse med utfordringer, jeg har fått lov til å feile, og til å prestere. Sammen har vi stått av stormer, og reist oss fra brannruiner, så bokstavelig som det kan få blitt. Jeg er stolt og takknemlig.

Dette skal jeg altså slippe. Tiden er inne, men jeg tviholder. Det er så vanskelig. Det føles som om jeg gir slipp på meg selv, og med et «poff» så blir jeg vekk. Det har vært ankeret mitt. Jeg har laget meg et kunstig lite bilde om at jeg fremdeles er en del av noe, selv om det er lenge siden det har føltes som mitt. Jeg har hatt mitt lille kontor stående der, som har vært et rom for skoene mine. -Når skoene mine er der, så er jeg litt der også. Lenge føltes det som en belastning, å vite at jeg tok opp en plass som noen andre burde ha. En følelse av å være i veien ved å ikke være tilstede. Etter hvert så har det blitt mitt lille halmstrå. Mitt lille strå med minnet om meg som frisk. Når jeg slipper nå, så vet jeg at det ikke lenger er en vei tilbake. Nå starter jeg på nytt…

Making a fresh start -Amanda Cass

Making a fresh start -Amanda Cass

Jeg gir ikke slipp på hverken meg selv eller håpet om å bli frisk.  Jeg gir slipp på følelsen av og hele tiden sammenlikne meg selv med hva jeg har vært. Det har vært vanskelig å skulle komme tilbake til et sted, hvor jeg har vært den som har stått på høytallerene og heiet, og jeg nå er den som har problemer med å komme meg opp trappen til sal 2. Det er ikke sikkert det har vært så vanskelig for andre, men for meg så har det vært tungt. Stadig møte andres minne om meg, og svare på spørsmål om jeg ikke vil være med på time? Kom igjen å bli med a! Har du bare avspenning nå? Når skal du inn i salen igjen? Der står jeg og tvinger frem et smil, svarer så godt jeg kan, og egentlig er usikker på om jeg klarer å gå hjem selv. Jeg vet at det er veldig lenge til jeg vil kunne klare å se på meg selv som frisk der hvor jeg alltid har vært sterk. Der hvor jeg har vært mitt beste. Jeg vet også at veien til å finne noe som jeg kan gjøre, hvor jeg kan se på meg selv som frisk nok til å klare, den er kortere. Og det er det det handler om nå;
Bli frisk nok for livet.

Jeg skulle ønske at når jeg nå gir slipp, så var det for å skifte grep, og holde fast i noe nytt. Det kan jeg ikke. Nå skal jeg være modig, og stå i det jeg står i. Jeg ønsker meg mest av alt en hverdag, og den hverdagen skal få komme først. En hverdag med tid til gjengen min, med plass for noe mer. Jeg tror nok at det finnes noe der ute som det står navnet mitt på, som bare venter på at jeg skal bli klar. En dag så ser jeg det, og da skal jeg gripe. Det finnes noe der ute som er ment akkurat for meg.

Til alle dere som vet hvem dere er: TAKK!

16 thoughts on “Gi slipp, kjære!

  1. Å dette er sårt ja… har vært igjennom det samme selv. Ga fra meg stillingen min for et par år siden – det er vondt og det er sårt. Synes det er trist ennå, men som du håper på noe nytt der ute en gang. Håper snart det kommer noen lysglimt inn i labyrinten din! ❤

    Lik

  2. Lykke til med å slippe taket. Jeg har også nettopp sluppet taket på en måte. Henger ennå i en sikkerhetsline, men den blir tynnere og tynnere. Jeg har permisjon fra jobben jeg har hatt i nesten 20år, til ut august. Men i januar var jeg bortom en tur og tømte garderobeskapet og leverte inn kortnøkkelen. Jeg ble overrasket over en enorm tomhet etterpå.Det var sårt å avslutte en så stor del av livet mitt. Jeg føler meg mindre tilknyttet jobben nå. Jeg har ingen «ting» der, så det blir nok enklere å fylle ut oppsigelsen enn det var å tømme skapet.
    Du er fremdeles fantastisk til å skrive og det er så levende. Jeg må bare dele 😉 Tusen takk for fine ord.

    Lik

  3. Du skriver som vanlig godt og sårt. Var igjennom samme prosess i fjor sommer, etter tre år på sidelinja. Det var beintøft, som du sier, den siste lille flik til det «virkelige liv» der ute. Men samtidig, oppi alt det såre og vonde, var det en lettelse der, en lettelse over å ikke skulle ha dårlig samvittighet mer, skulle slippe vanskelige spørsmål fra kollegaer (og foreldre/barn for min del) som egentlig bare vil en vel men som ikke helt vet hva de skal si og gjøre. Lettelse over at en avgjørelse ble tatt som jeg hadde sett komme i lang tid. Også får man ty til klisjeer; når en dør lukkes osv, og håpe at man står utafor den riktige døra når tida er inne:) God klem til deg ❤

    Lik

  4. Tusen takk for at du skriver så utrolig godt om dette, jeg klarte ikke skrive den oppsigelsen selv, fikk hjelp av ei venninne som skrev den for meg……… Noen år siden allerede, men savnet og tomheten er der fortsatt, ikke hele tiden, men dukker opp med jevne mellomrom. Uansett, du skriver så utrolig flott og formulerer følelsene omkring dette så utrolig godt. Kjenner igjen alt. Lykke til!!!

    Lik

  5. Fantastisk bra skrevet Ann Jeanette, du skal være glad og stolt av at du klarer å sette ord på følelsene dine på denne måten. Det er gave ikke alle har. Vært stolt av at du har klart å treffe ett valg, ett rett valg for deg NÅ. Løfte blikket og se fremover er en god oppskrift . Livet består av epoker – hver epoke har hver sin verdi, på godt og vondt. Du har satt dine spor i denne epoken og vil derfor alltid være en del av oss 🙂 Lykke til videre! Take care:)

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s