Vente på våren

Det finnes dette mørket på bunnen som er stort og skummelt. Dette mørket som venter på å fange meg. Det vil gripe tak rundt nakken, og trekke meg ned med hodet først. Det vil pakke meg inn i mørkt og kaldt og ensomt. Det vil rive meg opp i filler, og la meg ligge der nede i hullet mitt. La meg bli borte. Usynlig. Glemt.

Hver gang jeg faller,  kjenner jeg dette kalde gufset som griper tak i meg. Jeg kjemper for å holde hodet oppe, og kjenner hvordan det trekker rundt føttene mine. Det klamrer seg fast rundt anklene, og drar i meg. Jeg kjenner på fristelsen for å falle hele veien ned. Det virker trygt på en måte. Gjemme meg vekk når jeg ikke vil at noen skal se meg. Det er nok en plass for meg der nede. Et lite hull jeg kan forsvinne i, og bli borte for meg selv. Kjenne hvordan tankene vil ødelegge meg, bit for bit. Hvor skummelt kan det være? Jeg er jo alt ødelagt. Hvor mye skal jeg tåle? Hvor lenge må jeg holde ut?

Intouch With my feelings -Amanda Cass

Intouch With my feelings -Amanda Cass

Jeg ser at våren kommer.
Jeg ser knopper på trærne.
Kjenner solen som varmer.
Fuglene kvitrer, og lyden av snø som smelter, sildrer i bakgrunnen.
Er det vakkert?
Alt dette brune og råtne fra høsten som snøen har gjemt for oss.
Er det vakkert?
Jeg kjenner det ikke, all denne energien som solen skal gi. Den sparer ingenting til meg. Kroppen min vil ikke våkne!
Kanskje jeg skal la meg fanges i mørket?

Dette mørket som jeg kjenner, det finnes ikke. Det er ikke ekte. Det er noe jeg lager hver gang jeg faller. Hver gang jeg er lei og frustrert og sliten av alt som er sykt. Men, det er ikke ekte. Det som er ekte er lyden av små og litt større barneføtter som løper mot døren. Som drar i håndtaket, og som løper meg overende så fort de kommer inn, med de mykeste klemmene i verden. Disse små barnehendene som fletter seg inn i mine. Myk barnehud som kryper inntil meg i sengen om morgenen, bare for å ligge litt akkurat der, bare litt inntil. Jeg har min kjære som ringer meg fra påskeferie og sier at «jeg vil hjem til deg jeg. Vi reiser hjem i kveld.» Og selv om jeg forteller at jeg nesten bare ligger, og ikke er noe særlig gøy å være sammen med, så vil han hjem til meg allikevel. Hver dag så hvisker han til meg; «Jeg elsker deg.»

Tenk at noen elsker meg, selv som jeg er nå.
Selv når jeg er hele meg, men hele meg ikke engang er halv,
så ser han meg. Holder på meg. Venter på meg.

Kjærleik

Kjærleik

Jeg kan ikke noe for det, jeg synes våren er vakker. Alt dette brune, våte og gjørmete. Alle disse nakne trærne som står der og strekker seg mot solen. Nakne og uredde står de der, fordi de vet det blir bra. Alt dette brune og våte, som snart blir grønt. Knopper av blomster som gjemmer seg litt til, som kanskje holder igjen litt lenger akkurat i år. De spretter snart opp i grøfter og skogkanter. De vet det, jeg vet det og.

Jeg har dette mørket rundt føttene, som forsøker å fange meg. Som vil slepe meg langs bunnen og holde meg fast. Jeg vil ikke ned. Akkurat som våren, så venter jeg på livet. Jeg strekker meg mot solen. Jeg vet det blir bra. Ikke nå. Ikke i morgen. Men en gang, så blir det bra. På veien dit så blir det bedre.
Ikke akkurat nå. Nå venter jeg på våren. Det er det som er ekte.

18 thoughts on “Vente på våren

  1. Å så vakkert skrevet. ❤ Jeg har også en som utrolig nok elsker meg og hodler ut med meg ❤ Det er godt når jeg tillater meg å føle på det. Har hatt litt solterapi for meg selv i dag – sittet en halvtime ute og slikket sol – det gjør godt – det varmer- gleder meg til våren 🙂 en gang skal alt bli bra 🙂

    Liker

  2. Takk for at du skriver som du gjør. Det er så levende og lett gjennkjennelig. Akkurat i dag har jeg en god dag, og da glemmer hvordan «mørket» føles. Men det er jo akkurat slik du beskriver det. Jeg opplever at du setter ord på MINE tanker også når du skriver på denne måten. Jeg er også så heldig å ha en som sier han er glad i meg flere ganger om dagen, uansett om jeg er oppegående eller ikke. Og det betyr så uendelig mye.
    Hilsen ei som elsker å lese bloggen din 🙂

    Liker

  3. Vakkert skrevet… Finnes vel ikke noe bedre enn at noen er glad i en uansett og det å høre små og litt større barneføtter, en herlig lyd, selv tidlig på morgenen i påsken og jeg egentlig hater å bli vekker, så er det en skjønn lyd når barna kommer løpende inn og lurer på om påskeharen har vært på besøk og om det var en mulighet for kanskje at datteren min kunne levere et brev til påskeharen? Og noe så vakker som et lite brev fra skjønne datter hvor hun skriver at hun elsker meg og det tror hun lillebror gjør også :-). Ønsker deg en fin vår.

    Liker

  4. Så ekte og levende du skriver på bloggen din, som jeg plutselig oppdaget via Twitter! Så heldig er jeg på en fredag:)

    Liker

  5. Nydelig skrevet. Jeg står litt på andre siden i dette. Jeg er frisk, men min kjære og mitt barns mor er syk, veldig syk, og det har hun vært i mange år. Faktisk lengre en hun har vært min kjære, og så lenge jeg har kjent henne. Selvfølgelig elsker jeg henne, selv om hun er syk, Ja muligens mer enn om hun hadde vært frisk. Sykdom hos dem man elsker gjør bare at trangen til å beskytte dem øker og følelsene forsterkes. Jeg elsker henne litt mer enn igår, men ikke fullt så mye som imorgen. Slik er det bare. Vi elsker dere, bare bli vant til det, vi har ikke tenkt å slutte med det. Godbedringklem med begge armene fra meg til deg.

    Liker

    • Jeg har så dyp respekt for dere som står ved siden av, og som står der så fjellstøtt samme hva. Tusen takk for en helt nydelig kommentar. Vi er heldige, vi som har noen sammen med oss. Jeg tror det er sant som du sier, at følelsene forsterkes, for oss som er syke og for dere som er friske. Men, dere er enestående dere som blir, og som forstår, som trøster og får oss til å le. Jeg vet det ikke er en selvfølge for mange.

      TAKK!

      Liker

Legg igjen en kommentar